Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1883
Trondhjem, 11. april 1883
De siste dager har vært tunge for meg; ti de har vært tunge, usigelig tunge for min venn. Der har rammet ham et slag, som er følelig. Et av hans store håp er bristet, et fagert fremtidshåp. Hans friske, vakre ungdomskjærlighet har fått et hardt støt. Men hvor knugende enn hans sorg er, så vet jeg, at han vil bære den som en mann. Utenverdenen skal intet merke på ham, freidig og kjekk vil han stevne frem i livets storm og kamp. Han bærer i seg den usvikelige tro på det ideelle, en tro som, Gud gi! aldri måtte rokkes. Han skal bygge sitt liv på sannhet og kjærlighet, med tro og håp på den sanne Gud. Han har et hellig kall å virke for. I et vakkert dikt har han tatt avskjed med sin ungdomskjærlighet, med det store håp som brast. Han har latt meg få ta en avskrift av det.
Jeg sier med Guldstad∗ i "Kjærlighetens komedie"∗:
"Jeg gaar til arbeid med et bramfrit digt
om en, der lever for en hellig pligt."
Gudrun og Johan!∗ min venninne og min venn, mitt store håp var det, at jeg engang lykkelig skulle se dere sammen. Skjebnen har villet det annerledes, og for dens makter må vi vike.