Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1883
Trondhjem, 25. mars 1883
Jeg har i ferien lest den i fjor ved juletider utkomne bok Vore bedsteforældre∗, dagbokopptegnelser fra perioden 1790–1815, utgitt av Kristofer Janson∗. Dette er det siste verk vår fremragende forfatter har gitt oss, innen han drog over til Vesten, til den menighet i Minnesota som har utvalgt ham til sin prest.
Verket er av utgiveren tilegnet "det norske storting, den norske frihets trofaste vokter i gode og onde tider".
Opptegnelsene er fra det tidsrom da den norske nasjon, smittet av den franske revolusjons ideer, begynte å våkne opp og føle lengsel efter frihet, efter selvstendighet, fra den tid som gikk nærmest forut og efter året 1814, det minneverdigste og lykkeligste i hele Norges historie. Ti i det år fikk Norge en konstitusjon, ifølge hvilken folket er den suverene makt.
Vi gjøres i boken kjent med flere av de størrelser som var med å gi vårt dyreste eie, den norske grunnlov, som grev Wedel Jarlsberg∗, Jacob Aall∗, Christie∗, pastor J. Rein∗ m.fl. Også prins Christian Frederik∗ føres frem for leseren.
Det er dog ikke bare de politiske bevegelser, Janson skildrer i sin bok; også de på det religiøse og litterære område. Den vekkelse blant allmuen, som Hans Nielsen Hauges∗ virksomhet som predikant og som opponent mot den herskende rasjonalisme bevirket, er levende skildret, likeså regjeringens og autoritetenes forfølgelser overfor Hauge. Den av Hauge "skarpt og ofte urettferdig dømte" Vis-Knut∗ er også omtalt.
Tidsrommet 1795–1815 er jo også merkelig ved den omveltning som foregikk i litteraturen. Opplysningens tidsalder er forbi, og en ny litteratur tar ved Adam Oehlenschlägers∗ fremtreden sin begynnelse, romantikken løftes opp i høysetet, dikterne begynner å hente sine emner fra sitt folks fortid, hvilket naturligvis bidro mektig til å oppflamme nasjonalfølelsen.
De diktere som vi blir fortrolig med i "Våre besteforeldre", hører nesten utelukkende til slutten av den opplyste tidsalder. Av disse er der igjen med forkjærlighet dvelt ved Claus Fasting∗. Denne frihetsbegeistrede dikter, en hater av alt trykk, av alle bånd, som svermet for Voltaire som blev så skammelig behandlet av sine bysbarn, som blev utskjelt for fritenker, og dog har skrevet det vakre vektervers:
"Fra dagens strid og møie
og blinde lysters krig,
i Jesu navn vort øie
til hvile lukker sig.
Naar dommens klokke slaar,
skjænk da, o Gud!
den frelste brud
den fred, som ei forgaar,"
som levde ensomt, trykket av næringssorger, knuget av ulykkelig kjærlighet, må ha alles sympati. Og som det så ofte går, når døden har trådt sonende inn, så også her. Da Fasting døde 45 år gammel, da fikk man øynene opp for hva man hadde tapt. Et liktog så langt, som Bergen knapt har sett, uten da Ole Bull blev begravet, fulgte ham.
Janson fører også leseren en aften ned i Det norske Selskab∗, som holder lag for Johan Nordal Brun∗. Der hersker den gemyttligste stemning, det regner med skåltaler og vittigheter, og til slutt går lystigheten så vidt, at en deputasjon avsendes for å hente Det norske Selskabs tro vertinne, madame Juel∗, ned, og under umåtelig jubel bæres hun rundt i selskapet.
"Våre besteforeldre" skildrer også det svermeri for hyrdelivet, for hyrder og hyrdinner, som fikk utslag i de såkalte hyrdedikt, og som besjelte våre sentimentale besteforeldre.
Hele verket er meget interessant, og bidrar til å bre lys over den tid, da vår unge frihet ble døpt.
"Vi er og blir i grunnen et bondefolk, men dette bondefolk har evner til å løfte til kulturens høyder."∗
Det skje!