Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1883
Trondhjem, 12. februar 1883
Alt går sin jevne gang. Om formiddagen på skolebenken, om eftermiddagen ved studerpulten. Kommer dertil en tur på en times tid for å få litt frisk luft, så er min dag besatt. Humøret er trist; undertiden kommer der sådan melankoli over meg; jeg tviler på alt; alt er så forferdelig trist; alt, hva jeg hører, er kun sørgelige begivenheter. Mangen gang kommer tårene meg i øynene, uten at jeg kan hindre det. O, min gud, utgyt meg litt ungdomsfriskhet, litt livsglede, nye håp! Denne utålelige mørke sinnstilstand gjør meg snart ganske vanvittig.
Jeg har fått en venninne∗, på hvis selskap jeg setter meget pris. Det er en herlig kvinnenatur med et varmt hjertelag og med et rikt åndsliv. Hun er fullt ut kvinne, har tilegnet seg tidens ideer, og har et sunt syn på livet.
Jeg har i denne tid med stor interesse lest eventyrskalden H.C. Andersens∗ opptegnelser, "Mitt livs eventyr". Andersens liv er et vidunderlig, vakkert dikt. Å følge ham fra den tre år gamle, fattige skomakersønn, til han som den hedrede dikter var gjest ved Europas mektigste og mest glimrende hoff, og han som en venn og frende ble hilst og tiljublet av sin samtids åndsaristokrati, er nesten som en lang, vakker drøm. Snart ferdes vi med ham en aften hos Victor Hugo∗, snart sammen med Alexandre Dumas'' frue∗ bak kulissene hos Rachel∗, snart hos Heinrich Heine∗. En aften finner vi ham hos den geniale Robert Schumann∗ og hans Clara, enn videre i en fortrolig samtale med "Sveriges nattergal", "søsteren", den av Andersen så høyt skattede Jenny Lind∗. Nå hedres eventyrskalden med fester i Holland og England, nå gjest ved Charles Dickens''∗ middagsbord, og så videre i det uendelige. Men undertiden ser vi også dikteren trist, nedstemt, og i en sådan stemning treffer vi ham oftest i hans fedreland. Det varte lenge, før Andersen hjemme i Danmark kjempet seg frem til seier, innen det danske folk fikk øynene opp for, hva de eide i den varmhjertede, til sin siste stund så barnlig gode eventyrdikter.
Geniene omringet Hans Christian Andersens vugge, de gav ham mange og herlige gaver; tross alt var han gjennom hele sitt liv et "lykkens barn". Ingen dansk dikters navn er kanskje nådd så vidt som Andersens. Eventyrskaldens ry er spredt ut over landene; mens mang en, som vel har fortjent det like meget og ennå mere har måttet nøye seg med en mindre lesekrets, og en mindre beundrerkrets. Hans liv var fullt av solskinn, kun en eller annen mørk sky gikk stundom truende over den klare himmel.
Fr. Paludan-Müller∗ skrev ved hans død:
"Fra Hyttens Ringhed, men med Haabets Blik,
Lod stadig opad ham hans Genius stige,
Til han blev Drot i Eventyrets Rige –
Derfra til Sandhedsriget bort han gik."
Hvor herlig det må være således å bli hedret og elsket av alle, å være kjent av tusener omkring i landene, å bli nevnt med beundring av nasjonenes store ånder. Men de flestes verker og streben blir ikke en sådan skjebne til del. Virkekretsen er snever og arbeidets frukter ringe. Jeg synes, at jeg har så meget virkekraft i meg – og hvor langt når min streben?
Det er likesom så stille og tomt i fedrelandet, siden Bjørnstjerne Bjørnson drog hen til Paris; den eneste trøst han har efterlatt sine beundrere er håpet om fruktene av hans arbeid i utlandet. Man venter jo snart et nytt verk fra Bjørnsons hånd. Gid det da måtte åpne øynene opp hos alle, og man kom til forståelse av, hva vi eier i denne vår dikter!
Min kjære venn∗ trøster meg i min nedtrykte stemning. Han skrev til meg i mitt album et lite dikt, som han kalte "freidig mot". Det er så meget sant i det; jeg skal se til å legge meg hans oppmuntring på hjerte.