Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1883
Trondhjem, 12. januar 1883
Gambettas død kom overraskende. I Paris ville man i begynnelsen ikke tro, at "le grand patriote" ikke mere hørte til de levendes antall. Han skulle være revet bort, nå, da hans evner skulle utfolde seg på det prektigste, han skulle være knekket i sin beste alder? Akk, altfor sant, Europa er på ny blitt berøvet en av sine største frihetsmenn. Året 1882 vil mange huske, da mistet Europa Giuseppe Garibaldi og Leon Gambetta. Utfartene til Gambettas dødssted "ville d''Avray" har vært overordentlig tallrike. Gambettas begravelse har vært imponerende og storartet. Bellevilles deputerte har fått en likferd som en keiser. Og dog har denne sørgefest ikke alene betydning, fordi hele Frankrike, som har møtt deputasjoner fra landets minste avkroker, ville vise sin største mann den siste ære, men mest fordi den er et utslag, så mektig som mulig kan være, av fransk patriotisme. Alle de forskjellige partier har, da de under liktoget passerte statuen av Strasbourg∗, svoret og gitt seg selv et løfte om, at gjenoppreisningens, revansjens time engang skal komme, det føler jeg meg forvisset om. Alle avisers referater av sørgehøytideligheten har stemt overens om, at et mere løftende, gripende og mektigere syn enn det, Paris frembød, da det franske folk stedte sin største fedrelandsvenn til jorden, har man ikke mange eksempler på. Det er et imponerende syn å se et helt folk i sorg. Og Frankrikes sønner og døtre hadde grunn til å gråte, ti fedrelandet mistet sin største sønn.
-----