Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1882
Stockholm, 14. august 1882
Solen skinte med all sin trykkende hete på Stockholms gater. Pustende ilte jeg langs husrekkene, hvor jeg var så heldig å finne skygge, for å nå en av "ångsluppene", som skulle føre meg ut til Djurgården, ut til den udødelige Bellmans park, ut til dette stockholmernes paradis. Jeg nådde i betimelig tid "ångsluppen" og noen minutter efter stod jeg på den såkalte Djurgårdsslette. Jeg hastet videre til mitt egentlige mål, til dikteren Bellmans byste∗. Vakkert er det simple monument, der det står i en krans av trær, midt i nordisk fuglesang og blomsterduft, hilst av det ene parti av lystvandrere efter det annet. Bysten er oppsatt på et av Djurgårdens vakreste punkter på en bakke omringet av sekelgamle eiketrær, og nedenfor ligger Mälaren (Saltsjøen)∗, hvis små, skvalpende bølger glimrer i sollyset mellom trærnes løvverk, og i bakgrunnen synes Stockholm med slottet likesom imponerende å heve seg opp av bølgene. Ja her står han midt i den fagre natur, som han ofte så henrivende har skildret i sine idyller og nikker ned til oss. Det var, som den vinløvkransede sanger på ny istemte sin gamle, herlige vise:
"Om denna parken
rår kärleksmonarken
och en kung!
Djurgårn heter marken
Stöt valdhorn, sjung!"∗
Her under eikekronenes tak var det, at han omringet av muntre venner og med et fylt beger foran seg til gitarens toner improviserte sine mest stemningsrike sanger. Sanger, som så å si har gjort Bellman til det svenske folks første lyriker!
Bellmans navn lever i stockholmernes hjerter og på deres tunger. På en dag i året, den 26. juli, Bellmansdagen, som man kaller den, drar alle Stockholms innvånere, rike og fattige, gamle og unge ut til hans byste i Djurgården for å bekranse den og for i den "förtjusande" natur å gjøre seg en glad stund, å synge en sang og tømme et glass til den udødelige Carl Michaels ære.
Men det lakket snart mot kvelden, solen holdt på å gå ned, vognrekkene blev tynnere og tynnere, ”poikerne”, som hadde stått på hodet for 5 øre, forsvant efter hånden, kun sangerinnenes skrål fra fjælebodene hørtes ennå.
Publikum dras hen til de elegante, rikt illuminerte forlystelsessteder.
Jeg kastet et siste blikk på bysten og vandret tilbake gjennom de herlige skogpartier. Så forsvant også jeg i et av forlystelsesstedene for å tømme et glass til Carl Michaels ære, til salig Bellmans minne.
Johan Ludvig Heibergs∗ ord rant meg i tanke: "Bellman den første, Bellman den eldste, Bellman den eneste!"