Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1882
Trondhjem, 17. juni 1882
Lyngkledde åser med småskog av bjørk, store vidder, hvor der er riktig vilt og ensomt, hvor jeg kan utøse meg til naturen som til en trofast venn, mer trofast enn noen, den røper intet som jeg betror den, hva enten ungdomsjubel eller sorg over ungdoms brutte idealer, så mottar den det og gjemmer det i sitt skjød. Akk! hvor herlig er ikke en sådan natur. Hvilken trøst gyter den ikke over det av den kalde virkelighet sårede ungdomshjerte.
Et enkelt sprettende tre, en spirende plante, en hjemvendt sangfugls jubel får meg til å kaste alle sorger på hyllen og kun juble over den vakre natur og over alt det skjønne, som ferdes der. I en sånn natur har jeg tilbrakt de siste aftener (hvor rike er de ikke på minner!) sammen med min venn. Han er den ærligste sjel jeg kjenner, han streber stadig efter sannhet. Visste han bare, hvor lidenskapelig jeg elsket ham, hvor meget jeg kunne ofre for ham, så måtte han betrakte meg som sin sanne venn. Den siste uke har jeg nesten hver aften gått en tur med ham, hvilke lykkelige, minnerike dager i mitt liv.
-----
Jeg leser med ergrelse alle "Morgenbladets" og "Budstikkens" skitne artikler mot Bjørnson∗, de utslynger allehånde beskyldninger mot den store ånd. La være, at man ikke kan hylle hans politiske og religiøse anskuelser, men jeg fordrer, at man skal respektere en så stor ånds meninger, at man skal høyakte ham som den overordentlig talentfulle og varme dikter og som den sanne fedrelandsvenn, som er borger av det samme frie og like folk som vi andre. Hvilken hån og hvilke bespottelser har han ikke tålt, fordi han kjemper med liv og sjel for sin sak. Det er et varmt, fedrelandselskende hjerte, som oppofrer så meget for sitt lands fremgang på frihetsbanen. Grunnen til alle disse skitne angrep ligger kanskje for en del deri, at man ikke tåler å ha en så stor ånd i sin midte, tegn på motstandernes smålige misunnelse. Men:
"Foraktet av de store, men elsket av de små
si er det ikke veien, som det nye må gå."∗
-----
Snart skal jeg tre ut av det 15. og inn i det 16. år, jeg har altså levd en halv menneskealder. Jeg kunne ønske, at jeg ikke i det kommende år måtte bli utsatt for de samme sjelekamper, som i det foregående, kamper mot tvil, ærgjerrighet og melankoli. Og dog ville jeg ikke, at noe av det skulle være uopplevd eller ukjempet, gjennom kamp modnes ånden. Jeg er født på den tid, da naturen står i all sin prakt, da vårens spirer har utfoldet seg, la der også bli vårbrudd i min sjel, la de edle og gode spirer stadig utvikle seg!