Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1882
Trondhjem, 10. juni 1882
Hvor lykkelig har jeg ikke vært i de siste dager. Jeg har følt vennskapsbåndet. Der er vår i min ånd, mitt syn på livet er mere friskt, jeg er likesom befridd fra denne melankolske sykelighetstilstand, jeg har vært plaget av i den siste tid. Alt har fått sådant et lyst skjær, naturen er dobbelt vakker, fuglene jubler dobbelt henrivende. Ungdomsvenn, hvor meget skylder jeg ikke deg! Med hvilken kjærlighet omfatter jeg deg ikke også, hvor titt svever ikke mine tanker hen til deg.
Jeg tror også, at min hengivenhet blir gjengjeldt. "Vi to passer visst godt for hinannen," sa du forleden på en av våre turer. Hvor jeg blev lykkelig, du inngjøt meg lyse forhåpninger, du åndet ungdoms og begeistrings vår over meg, jeg fikk sådan lyst til å leve, til å kunne virke.
"Idem velle atque idem nolle, ea demum firma amicitia est", sier Sallust∗ i sin Catilinæ∗; men så vidt tror jeg neppe et menneskes vennskap strekker seg, og dog skulle det være herlig, om så var tilfellet.
-----
Den 3. juni kom der telegram om, at Giuseppe Garibaldi∗ var død den foregående dags aften, 75 år gammel. Med Garibaldi forsvinner en av århundrets første menn fra historiens skueplass. Over hele det italienske folk er der nasjonalsorg. Straks dødsbudskapet kom, ble alle butikker lukket og teaterforestillingene ble avbrutt. Italia har mistet sin beste sønn, han, som med en så overordentlig uegennytte, fedrelandskjærlighet og heltemot var – så å si – opphavsmannen til det undertrykte Italias befrielse. For fedrelandets frihet var han villig til å ofre like til den siste blodsdråpe. Ett – og kanskje et av de mest fremtredende karaktertrekk – var hans hang til stadige omskiftelser. I Afrika, Amerika og Europa har han kjempet med et aldri sviktende heltemot. Denne edle republikaner, som alle må høyakte, tok seg stadig av de undertryktes sak. Han var en av det 19. århundres mest fremtredende og populære menn, i sin tid dagens helt. Siste gang han viste seg for det italienske folk var ved minnefesten, 600-årsdagen etter den sicilianske vesper∗. Der var en begeistring og en jubel uten ende, men Garibaldi var allerede da for svak til å kunne uttrykke sin glede og bevegelse.
La frihetselskeren Giuseppe Garibaldis opphøyde, hederlige karakter og brennende fedrelandskjærlighet være et av mine idealer!