Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1882
Trondhjem, 3. juni 1882
Hvilket temperament er det mest fremtredende hos ynglingen? Så lød et spørsmål jeg hørte forleden. Der blev gitt flere svar; én trodde det sangvinske, en annen det melankolske. Hvem av disse har rett? Jeg tror, at begge to har retten på sin side. Mitt svar blir det sangvinsk-melankolske!
Ungdommen har bestandig illusjoner og store forhåpninger, den har idealer, og når disse støter an mot livets kalde virkelighet, så bevirker dette melankoli, om enn en egen slags. Når den unge har sett eller hørt noe skjønt, da blir han begeistret, jubler, hans tanker svever hen til et land, som er høyt hevet over det virkelige livs mange uskjønnheter. Men akk! Det varer så kort. Man må atter ned til virkeligheten, og det virker nedslående. Kanskje dømmer jeg bare fra meg selv!
Jeg har flere aftener hatt den fornøyelse å være sammen med min kamerat. Han står fremdeles like høyt hos meg. Det er noe så sunt og friskt med ham, han er en åpen natur, som alltid sier sitt hjertes mening. Hans karakter, som er hederlig som fås, har jeg ved et nøyere kjennskap lært å skatte.