Ad Notam Online | Forsiden | Arthur Knagenhjelm
ARTHUR KNAGENHJELM (1866–1938)
Denne dagbokens forfatter, Arthur Sophus Nicolay Knagenhjelm, ble født i Trondheim 19. juni 1866, som tredje og yngste sønn av overrettssakfører, senere assessor i Trondhjems stiftsoverrett Ludvig Wiese Knagenhjelm (1824–1907) og hustru Selma Angelique Louise Roll (1835–1915).
Han vokste opp i Trondheim, og etter eksamen artium der i 1884 studerte han jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. i 1889. Knagenhjelm fikk bevilling som høyesterettsadvokat i 1894 og var fra 1895 praktiserende advokat i hovedstaden i kompaniskap med Hieronymus Heyerdahl. Samme år giftet han seg med Barbara Ihlen (1870–1953), og de fikk etter hvert to barn.
Forfatterens advokatpraksis førte ham etter hvert inn i et mangslungent engasjement i norsk næringsliv, særlig innen elektrisitetsforsyning og kraftkrevende industri, med mange og viktige styreverv. Men han fikk også rik anledning til å dyrke sine kulturelle interesser, både litteratur, teater og bildende kunst, og ikke minst kjærligheten til fransk språk og kultur. Han var også glad i å reise, og mange opplevelser fra turer til fots i den norske fjellheimen, med dampskip til fjernere strøk og rundreiser på kontinentet fant veien til dagboksidene. Det gjorde også hans mange og tydelig formulerte kommentarer til samtidens politiske og økonomiske hendelser, foruten en rekke detaljerte referater av teaterforestillinger, bøker og foredrag han møtte på sin livsvei.
Dagboken ble påbegynt i 1882, mens Knagenhjelm fremdeles var en ung gymnasiast, og ble ført – med noen avbrudd – helt til slutten av 1937, året før han døde. Den håndskrevne originalen omfatter 20 linjerte bøker, der en sirlig håndskrift og få rettelser og overstrykninger vitner om at forfatteren gikk til dette arbeidet med stort alvor. Etter hans død gikk dagboken i arv til sønnen og deretter til dennes sønn av 2. ekteskap, Niels Jacob Knagenhjelm, som også er i besittelse av en rekke private fotografier fra familien, hvorav noen er brukt som illustrasjoner til denne artikkelen.
Arthur Knagenhjelm døde 8. oktober 1938 i Oslo. I 1945 utgav Cammermeyers Boghandel i Oslo boken Erindringer fra min barndom i Trondhjem, som forfatteren hadde nedtegnet i 1927. En annen frukt av dagbokarbeidet var en stensilert, maskinskrevet versjon av dagbokens opptegnelser fra krigsårene 1914–18, med en del tekstjusteringer tilføyd i ettertid. Krigserindringene var tilegnet "mine barn og barnebarn", og de ble trolig distribuert i et beskjedent opplag innen familien i tilblivelsesåret 1928.
Slektsbakgrunn
Farens slekt stammet opprinnelig fra Danmark og kom til Norge med Tyge Nielssøn Castberg (ca. 1610–1687), som endte som sorenskriver på Sunnmøre og var gift med sin embetsforgjengers datter Maren Nielsdatter Knag. Blant deres 7 barn var rådstueskriver i Trondheim Christopher Tygessøn Castberg (ca. 1655–1692), som ble stamfar til den nålevende slekten Castberg, og hans yngre bror, lagmann i Bergen Niels Tygessøn Knag (1661–1737), som antok morens slektsnavn. Fra 1710 eide Niels Knag de adelige setegårdene Kaupanger og Stedje (i nåværende Sogndal kommune) og Losna (i Solund), og i 1721 ble han adlet med navnet Knagenhielm (senere generasjoner har brukt skrivemåten Knagenhjelm).
Fig. 1: Slekten Knagenhjelms våpenskjold. Gjengitt etter beskrivelse i adelspatentet fra 1721.
Fig. 2: Kaupanger hovedgård, slik den så ut ved forfatterens første besøk (1893). Ukjent fotograf; trolig omkring 1890. Kilde: UBB (Brosings samling).
Kaupanger hovedgård er fortsatt i slektens eie, og dagbokforfatterens far ble født her i 1824, som nest eldste sønn av godsets daværende eier, løytnant Niels Joachim Knagenhjelm (1796–1852). Forfatteren besøkte selv slektsgodset to ganger i løpet av livet – første gang under en vestlandsreise i 1893 og dernest i 1910, i forbindelse med feiringen av 200-årsjubileet for slektens overtakelse av eiendommen.
Forfatterens far fikk, etter noen års hjemmeundervisning i Kaupanger, sin skolegang i mer ordnede former ved Bergens katedralskole (der han bl.a. hadde den legendariske Lyder Sagen som lærer), og ble derfra dimittert til eksamen artium ved universitetet i Christiania i 1845. Etter fem års jusstudier ble han cand.jur. i 1850, fikk bevilling som overrettssakfører i 1856 og ble samme år utnevnt til referent (prosederende sakfører i så vel sivilsaker som straffesaker) ved stiftsoverretten i Trondheim. Det er vel ikke usannsynlig at hans ekteskap året etter – med yngste datter av den nylig pensjonerte justitiarius ved domstolen – var et ledd i en planlagt dommerkarriere, og slik gikk det da også: I 1883 ble Ludvig Knagenhjelm utnevnt til assessor – en av tre fagdommere – ved stiftsoverretten, og dette embetet beholdt han inntil han etter søknad fikk avskjed i nåde i 1893.
Fig. 3–4: Forfatterens farforeldre: Godseier, løytnant Niels Joachim Knagenhjelm III (1796–1852) og hustruen Anna Sophie Dorothea Wiese (1792–1876). Farfaren var offisersutdannet ved Det norske Landcadetkorps (nå Krigsskolen) og tjenstgjorde som sekondløytnant i Bergenhusiske nasjonale infanteriregiment fra 1814 til han ble satt på vartpenger i 1818, etter at han hadde arvet Kaupangergodset ved farens død tre år tidligere. Ukjent kunstner, u.å. – Farmoren var bergensk kjøpmannsdatter. Ukjent fotograf, u.å. Kilde: Leif Inge Larsen (på www.geni.com)
Morens slekt stammet opprinnelig fra Nederland og kom til Norge med Diderik Roll, som døde som borger i Christiania før 1649. Dennes sønnesønns sønnesønns sønn Jacob Roll (1783–1870) var assessor (og fra 1828 justitiarius) i Trondhjems stiftsoverrett fra 1815 til han fikk avskjed i nåde i 1855, og i sitt 3. ekteskap (med Nicoline Brog Selmer, 1802–91) ble han far til dagbokforfatterens mor. Blant hennes hel- og halvbrødre var havnedirektør Oluf Nicolai Roll (1818–1906), presten Karl Jakob Roll (1829–87), høyesterettsassessor, stortingsmann og statsråd Ferdinand Nicolai Roll (1831–1921) og legen Theodor Roll (1840–88). Ferdinand Roll var far til forfatteren Nini Roll Anker (1873–1942), som dermed var Arthur Knagenhjelms (halv-)kusine.
Familie og oppvekst
Arthur Knagenhjelm ble trolig født i den senere såkalte ”Olaus Jensen-gården” i Søndre gate 13 i Trondheim, der foreldrene bodde fra bryllupet i 1857 til familien i 1871 flyttet til morens barndomshjem Rollgården i Munkegata 1. I sine ”Erindringer fra min barndom i Trondhjem” beskrev han sine tidligste barndomsminner fra bygården i Søndre gate, der gårdeieren, garvermester Ole Halse, drev sitt illeluktende metier med en stor dam for garving av skinn i bakgården. Her bodde forfatteren sine første leveår sammen med foreldrene og de to eldre brødrene Jacob og Nils, født henholdsvis 1858 og 1861.
Fig. 5: Forfatterens morfar, stiftsoverrettsjustitiarius Jacob Roll (1783–1870). Fotograf Christan Olsen; trolig 1860-årene. Kilde: ANNO Domkirkeodden.
Fig. 6: Mormoren Nicoline Brog Roll (f. Selmer; 1802–91), ”fru Justitia”. Fotografi av C.J. Hanssen; trolig begynnelsen av 1870-årene.
Fig. 7: Forfatterens far, stiftsoverrettsassessor Ludvig Wiese Knagenhjelm (1824–1907). Fotografi av Gustav Borgen, Kristiania; trolig omkring 1895.
Fig. 8: Forfatterens mor, Selma Knagenhjelm f. Roll (1835–1915). Fotografi av Gustav Borgen, Kristiania; trolig omkring 1895.
Den eldste av sønnene, Jacob Roll Knagenhjelm (1858–1932), ble – i likhet med morfaren, faren og sine to yngre brødre – jurist (cand.jur. 1882) og slo deretter inn på det som i en årrekke syntes å bli en hederlig, men ikke spesielt fremtredende embetskarriere i det norske departementssystemet. Men i 1900 ble han utnevnt til kammerherre ved kong Oscar IIs norske hoff og tre år senere sekretær for kongens norske hoffsjef Herman Løvenskiold. Da unionen med Sverige ble oppløst i 1905, var Jacob Knagenhjelm en av de få hoffembetsmenn fra unionstiden som ”overlevde” dynastiskiftet; fra vinteren 1905/06 var han en av de sentrale medarbeiderne i den nye kongen Haakon VIIs lille hoff. Fra 1926 og til året før sin død var Jacob Knagenhjelm kongens betrodde og nært forbundne hoffsjef.
Jacob Knagenhjelm forble ugift hele livet, og i sitt testament fra 1931 bestemte han at en del av hans etterlatte formue skulle gå til opprettelse av et legat – Assessor L.W. Knagenhjelms og hustru Selma født Rolls legat – hvis formål skulle være å understøtte yngre juridiske kandidaters faglige studiereiser i utlandet.
Den mellomste av sønnene, Nils Joachim Knagenhjelm (1861–1907), ble også jurist (cand.jur. 1885), kanskje et noe uventet valg av brødstudium etter å ha avlagt eksamen artium på reallinjen i 1880. Ved universitetet i Kristiania kunne han ønske sin yngre bror ”velkommen etter” da denne inntok hovedstaden sensommeren 1884. Nils forlot imidlertid Kristiania kort tid etter embetseksamen, da han tiltrådte en stilling som sekretær ved det felles svensk- norske utenriksdepartementet i Stockholm (der han for øvrig en tid var kollega med den senere så berømte norske diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg).
Fig. 9: Forfatterens eldste bror, Jacob Roll Knagenhjelm (1858–1932), var i årene 1900–05 knyttet til unionskongen Oscar IIs norske hoff, men hans viktigste innsats som norsk hoffembetsmann kom etter tronskiftet, og 1926–31 var han kong Haakon VIIs hoffsjef. På dette bildet er han iført en tidlig versjon av hoffuniformen slik den ble utformet etter 1905. Fotografi av hoffotograf Karl Andersen, Kristiania, 1911.
Fig. 10: Forfatterens nesteldste bror, Nils Joachim Knagenhjelm (1861–1907), hadde en lovende karriere i den felles svensk-norske utenrikstjenesten, og han kunne ha blitt en viktig diplomat for det selvstendige Norge etter 1905, men måtte dessverre trekke seg på grunn av sykdom allerede i 1902. På bildet er han iført tidens svensk-norske diplomatuniform. Ukjent fotograf, trolig omkring 1900.
Etter noen år med omflakkende tilværelse som underordnet diplomat ved diverse svensk-norske utenriksstasjoner, bl.a. 1892–98 som legasjonssekretær i Washington D.C. (der han ble kjent med – og i 1895 giftet seg med – den amerikanske advokatdatteren Eleanor Wilson), ble Nils Knagenhjelms karriere brått avsluttet som svensk-norsk legasjonsråd i St. Petersburg i 1902, da en hjernesykdom tvang ham til en altfor tidlig pensjonering og fem år senere førte til hans død. I ekteskapet med den amerikanske sosietetskvinnen ble det født tre sønner, som alle – til tross for farens tidlige død og sønnenes oppvekst i keisertidens Tyskland – kom til å føle en nær tilknytning til farens hjemland og på ulike måter kom til å bekrefte dette gjennom sine respektive livsløp.
Etter at forfatterens morfar, justitiarius Roll døde i 1870, lot enken det store huset på hjørnet av Munkegata og Bispegata vis-à-vis domkirken ombygge (den enetasjes sørfløyen ble påbygd til to etasjer), og familien Knagenhjelm flyttet inn i husets 1. etasje. Her vokste Arthur og hans brødre opp, i et hjem preget av en alvorlig og innesluttet far, en kjærlig og omsorgsfull mor og i 2. etasje den fremdeles aktive og høyt ansette mormoren Nicoline Roll – ”fru Justitia” på folkemunne. I dagboken (og senere i barndomserindringene) tegnet Arthur et vakkert bilde av fru Roll, som høyt opp i alderdommen leste sine franske aviser og kjørte i lukket vogn med tospann de par kvartalene til byens teater. I tidligere år hadde hun og ektemannen endog innredet en egen teatersalong og scene i Rollgården, men nå lå kulisser og annet utstyr bortstuet på loftet.
Dagliglivet i huset i Munkegata vitnet om et nøkternt levesett, slik det ansto seg en seriøs embetsmannsfamilie i 1870- og 1880-årene, men det var også rom for elegant og påkostet selskapelighet når omstendighetene krevde det. Foreldrenes omgangskrets var Trondheims overklasse – embetsmenn og medlemmer av byens handelspatrisiat, foruten de mange slektninger og inngiftede som bodde i byen og på diverse lystgårder i byens omegn. Foreldrene hadde også fast losje i teateret, der det i disse årene jevnlig ble spilt så vel klassisk repertoar som moderne stykker, bl.a. av Ludovica Levys omreisende teaterselskap, og det var nok her den unge Arthurs interesse for teater ble vekket. I flere tidlige dagboksnotater beskriver han også konsertopplevelser med tilreisende artister. Han viste dessuten tidlig interesse for friluftsliv, ikke minst fotturer, som på denne tiden begynte å bli ”mote” blant ungdom av de opplyste og velbemidlede klasser.
Utdannelse
Arthurs skolegang begynte på en av Trondheims privatskoler, drevet av en frøken Cecilie Petersen, som tidligere hadde vært lærerinne ved byens døveinstitutt. Hennes lille skole i Danielsveita tok imot både gutter og piker som elever. Etter at han gjennom et års tid hadde mottatt den første innvielse i lese-, skrive- og regnekunsten der, gikk veien videre til en i byen velrenommert forberedelsesskole, som ble drevet av klokkeren ved domkirken, Christen Johanssen – på folkemunne kalt ”Mikkel Rev”.
Fig. 11: Brødrene Jacob, Arthur og Nils Knagenhjelm. Fotografi av Miron B. Omenta, Trondheim; trolig omkring 1871.
Fig. 12: Rollgården i Trondheim. Fotografi av Erik Olsen, Trondheim; trolig omkring 1890. Kilde: NTNU UB.
Men det meste og viktigste av skolegangen fant sted ved byens katedralskole, som lå hendig til skrått over gaten for barndomshjemmet, og som blant tidligere elever kunne regne både kong Håkon 4 Håkonsson, Norges siste katolske erkebiskop Olav Engelbrektsson, sjøhelten Peter Wessel Tordenskiold, dikterbiskopen Johan Nordahl Brun og den senere statsminister Francis Hagerup. Arthur ble innskrevet i 1. middelskoleklasse der i 1875, og tok eksamen artium der i 1884 – for øvrig det første kull av artianere som avla eksamen ved sine respektive skoler istedenfor ved universitetet. Blant hans medelever i disse årene var bl.a. den senere teaterkritiker Sigurd Bødtker og den senere overlege Alexander Holst, som begge ble hans livslange venner.
Det var i de tre gymnasårene (1881–84) Arthur begynte å føre dagbok, samtidig som han var aktiv i skolens elevsamfunn, Societas Nidarosiensis – med hyppige bidrag til den alternative ”samfunnsavisen” Friskytten, som foredragsholder – særlig om aktuelle litterære emner (Georg Brandes, Henrik Ibsen), og gjennom deltakelse i ”samfunnsteateret”, der han fikk prøve seg som skuespiller.
Knagenhjelms minner fra skoletiden, og især hans vurdering av lærerkreftene, tyder ikke på at han var særlig imponert over skolens nivå på denne tiden. Men om en av lærerne – adjunkt (senere overlærer) Jonas Richter, som underviste i norsk og latin – hadde han bare godord, og det fremgår tydelig av dagbokopptegnelser ført i pennen opptil 40–50 år senere at han nyttiggjorde seg både språkopplæringen og innføringen i antikkens kultur og historie.
Etter avsluttet skolegang reiste Arthur, slik hans to eldre brødre hadde gjort det før ham, til Kristiania for å begynne på det juridiske studium ved Det kongelige Frederiks Universitet. Av dagboknotatene fra disse årene kan man få inntrykk av at han ofte var mer opptatt av samtidens unektelig spennende politiske utvikling (unionsstriden, riksrettssaken mot ministeriet Selmer og innføringen av parlamentarismen i Norge) og dens litterære og kulturelle strømninger enn av brødstudiet, men i 1889 (etter nokså normal studieprogresjon) avla han juridisk embetseksamen med meget godt resultat. I løpet av studietiden hadde det også blitt tid til flere lengre fotturer i norske fjell, en flere måneder lang europareise (1887) med dampskip via England og Middelhavet helt til Egypt, Tyrkia og Svartehavet, samt tallrike teaterbesøk, både ved det adstadige Christiania Theater og mer ”moderne” etablissementer i tilknytning til forlystelsessenteret Tivoli i det i samtiden så beryktede Vika …
Fig. 13: Artiumskullet ved Trondhjems katedralskole 1884. Ukjent fotograf.
Fig. 14: Forfatteren som nybakt student, sommeren 1884. Ukjent fotograf.
Karriereforberedelse og ekteskap
Etter eksamen reiste Arthur Knagenhjelm først til hjembyen og senere på sommeren på en kulturreise til Berlin, Dresden og København, før han 1. oktober 1889 tiltrådte som edsvoren fullmektig hos sorenskriver Karl Wasserfall, først i dennes embetsdistrikt Holt (med bolig i Tvedestrand) og fra mai 1890 i dennes nye embetsdistrikt Nedre Romerike, der Arthur var konstituert sorenskriver inntil Wasserfall ankom i september samme år. Under oppholdet på Romerike, som varte til september 1891, bodde Knagenhjelm på sorenskrivergården Nordre Stalsberg i Skedsmo. Etter at han samme høst opplevde at en stilling han mente å være lovet i Justisdepartementet ble gitt til en annen, bestemte han seg for å ta et lengre utenlandsopphold, bl.a. for å perfeksjonere sine kunnskaper i tysk og fransk. Det meste av tiden ble tilbrakt i Genève, men det ble også tid til en rundtur gjennom deler av Frankrike og Nord-Italia.
Fig. 15: Forfatteren benyttet anledningen under sin utenlandstur i 1891/92 til å la seg forevige hos fotografen J. Lacroix, som hadde atelier i både Genève og Nice. Det er ikke kjent i hvilken by dette bildet er tatt.
Fig. 16: Forfatterens studiekamerat og senere kompanjong og nære venn, Hieronymus Heyerdahl, trolig fotografert en gang i studietiden (1884–89). Ukjent fotograf. Kilde: Norsk Folkemuseum
Det er et opphold i dagsbokinnførslene mellom mars og november 1892 og for hele 1893 (med unntak av en oppsummering på årets siste dag), men det var i løpet av denne perioden Knagenhjelm ble ansatt hos regjeringsadvokaten, høyesterettsadvokat Johannes Bergh, som for øvrig var en tidligere dommerkollega av Knagenhjelms far fra Trondhjems stiftsoverrett. Her ble Knagenhjelm inntil han i 1894 avla prøve for Høyesterett, fikk bevilling som høyesterettsadvokat og året etter inntrådte i kompaniskap med sin gamle studiekamerat Hieronymus Heyerdahl.
Det var også i 1894 at Knagenhjelms foreldre flyttet fra Rollgården i Trondheim til Kristiania, da gården ble solgt etter at mormoren døde i 1891 og assessoren selv gikk av med pensjon i 1893. Rollgården ble revet det følgende år, og på tomten ble det reist en skolebygning for Trondhjems Tekniske Læreanstalt – landets første tekniske høyskole. (TTL, som institusjonen ble kjent som, åpnet i 1870 og ble nedlagt i 1915, da den var blitt overflødiggjort av den nylig opprettede Norges Tekniske Høiskole, NTH. I 1929 ble skolebygningen overtatt av Trondheim kommune og innredet til rådhus.)
Sommeren 1894 hadde den unge advokat Knagenhjelm sitt første av mange opphold på det fasjonable Gausdals Høifjeldssanatorium i Gudbrandsdalen, og det var her han møtte den unge kvinne som skulle bli hans hustru – 24 år gamle Barbara Ihlen, datter av høyesterettsadvokat Jacob Thurmann Ihlen (1833–1903) og hustru Ambroisine Pauline Rouquet (1849–1919). Forlovelsen ble inngått 21. februar 1895, og vielsen fant sted i Kristiania 21. september samme år. Det er kanskje ikke å undres over at det også for året 1895 bare finnes én dagsboksinnførsel, datert 31. desember …
Fig. 17: Fornøyde gjester fra Gausdals Høifjeldssanatorium på ridetur til Golå, sommeren 1894. Forfatteren står i forreste rekke med hvit skyggelue og skjegg; hans tilkommende sitter med hvit parasoll på hesten til høyre i bildet. Fotografi av Solveig Lund, Bergen.
Travle etableringsår
I de første årene etter bryllupet og etableringen av advokatkontoret ser det ut til at Knagenhjelm, i likhet med sin kompanjong, hovedsakelig var beskjeftiget med ordinære og udramatiske eiendomssaker: I samtidens aviser og Norsk Kundgjørelsestidende (nå Norsk Lysingsblad) figurerer Heyerdahl ofte som agent for omsetning av fast eiendom i Kristiania og omegn, mens det ser ut til at Knagenhjelm særlig tok seg av saker der det oppsto tvist om hjemmel eller betaling for transaksjonene (tvangsauksjoner). Men etter hvert begynte de begge å interessere seg for en mer aktiv deltakelse i norsk næringsliv, som medlem av direksjoner og selskapsstyrer, ikke minst innenfor kraftforsyning og kraftkrevende industri. I 1899 deltok Knagenhjelm i stiftelsen av A/S Glommens Træsliberi (som bygde og drev kraftanlegget ved Kykkelsrud i Glomma), og han satt som styreformann der helt til 1928. Dette kom til å bli et av hans mest arbeidskrevende oppdrag i næringslivet, men kanskje også det mest interessante.
Fra starten hadde advokatfirmaet sine kontorer i Kongens gate 20, men etter katastrofebrannen der i 1903, da 10 mennesker omkom, flyttet firmaet midlertidig til Øvre Slottsgate og senere til Torvet 8.
Familien på flyttefot
Familien Knagenhjelm flyttet også en del på seg i disse årene. Ifølge Kristiania adressebok for 1897 bodde de i Bygdøy alle 13, men allerede to år senere hadde de flyttet til en annen leilighet i nr. 8 i samme gate. Ved folketellingen i 1900 er Arthur Knagenhjelm oppført med to bostedsadresser; familien, som nå var forøkt med to barn – Ambroisine (med kallenavnet Sisine) født 1896 og Kai født 1898, bodde til leie i en villa i Kruses gate 5 i Kristiania, mens husfaren selv også er registrert i Askim, nærmere bestemt på kraftstasjonen Kykkelsrud ved Glomma, som var under bygging. Men allerede i 1903 flyttet familien inn i 1. etasje i en stor villa i Olav Kyrres gate 7 ved Skarpsno, som tilhørte advokat Lauritz Hofgaard. Her bodde de som leietakere inntil Knagenhjelm i 1911–12 lot oppføre en egen villa i samme område, med adresse Drammensveien 102i, og her ble han boende til sin død.
Fig. 18: Olav Kyrres gate 7, den tre etasjers villaen midt i bildet, ble oppført i 1897 (arkitekt Julius Foseid) for h.r.advokat Lauritz Hofgaard. Familien Knagenhjelm bodde i husets 1. etasje i årene 1903–11. Ukjent fotograf; trolig omkring 1900.
Fig. 19: Villa ”Skrenten”, Drammensveien 102I, oppført 1911–12 (arkitekt Halfdan Berle) for forfatteren. Ukjent fotograf; trolig omkring 1915.
Ved siden av advokatvirksomheten og styrevervene i næringslivet fikk Knagenhjelm også tid til å dyrke sine kulturinteresser og især sin kjærlighet til fransk språk og kultur. Fra starten i 1896 var han medlem av den norske avdelingen av Alliance Française, og han satt i foreningens styre fra 1900 til 1920 (som president fra 1904).
Fra årsskiftet 1895/96 til august 1902 er det ingen innførsler i Knagenhjelms dagbøker, men deretter ser det ut til at han igjen fant tid til å feste sine inntrykk og refleksjoner til papiret mer regelmessig; fra og med seriens 8. bind (av i alt 20, hvorav to – bind 14 og 17 – hver er delt i to halvbind) er det innførsler minst en gang i uken.
Kykkelsrudanlegget – Unionsoppløsning – Krig i Fjerne Østen – ”Den nye arbeidsdagen”
Brukseier Anders C. Furuholmen i Askim, som eide Kykkelsrud gård og de tilliggende fallrettighetene til Kykkelsrudfossen i Glomma, hadde allerede i 1860-årene begynt å utnytte fossen som energikilde for sagbruksdrift og et lite tresliperi. Han hadde også store planer om å utvide virksomheten gjennom å bygge ut fossens hydroelektriske potensiale, men manglet den nødvendige kapital. Derfor ble hans opprinnelig private interessentskap Glommens Træsliberi i 1899 omgjort til aksjeselskap, og Arthur Knagenhjelm var medstifter og formann i selskapets direksjon.
Utbyggingen av fossen begynte i 1900, og det tyske industriselskapet Schuckert & Co., som leverte de elektriske installasjonene til anlegget, var hovedaksjonær fra 1903, samme år som kraftverket ble satt i drift. Det ble etter hvert inngått kontrakter med bl.a. kommunene Kristiania og Aker om levering av energi. Kristiania kommune fikk tilbud om å overta anlegget, men avslo etter omfattende forhandlinger, og i 1904 løste de tyske eierne ut de øvrige norske aksjonærene. Knagenhjelm, som hadde spilt en sentral rolle i oppbyggingen av selskapet og forhandlingene med kommunen og tyskerne, fortsatte som direksjonsformann helt til 1928. Fra 1916 kom Kykkelsrud igjen på norske hender, etter at den daværende eier (fra 1910), industriselskapet Hafslund, der Schuckert & Co. også hadde aksjemajoriteten, ble hjemkjøpt av et norsk konsortium.
Fig. 20: Glomma ved Kykkelsrudfossen, vinteren 1900. I bakgrunnen ligger Glommen Træsliberis fabrikkbygninger. Postkort fra Kuenholdt Kunstforlag (ukjent fotograf), 1900. Kilde: Askim museum..
Fig. 21: Kykkelsrud kraftstasjon under bygging, 1903. Ukjent fotograf. Kilde: Askim museum.
Arbeidet med Kykkelsrudsaken gjorde at Knagenhjelm ofte måtte reise til Tyskland, og under disse besøkene sørget han alltid for å få med seg teater-, kunst- og musikkopplevelser i byene han besøkte (noe som ble behørig referert i dagboken), samtidig som han benyttet anledningen til å besøke broren Nils'' familie, som nå bodde i Dresden.
I de siste årene frem mot 1905 var unionsstriden med Sverige den enkeltsaken som særlig preget nyhetsbildet i Norge, og Knagenhjelm fulgte den med stor oppmerksomhet. Av hans dagbokinnførsler i 1903 fremgår det tydelig at han hadde liten sympati for den kompromissløse holdning regjeringen Blehr og store deler av Venstre inntok i saken, og at han støttet den ”lange” forhandlingslinjen som ble fulgt av Blehrs etterfølger, Høyres leder Francis Hagerup. Men da det våren 1905 viste seg at forhandlingslinjen ikke førte til det ønskede resultat, måtte regjeringen Hagerup overlate styringen til en samlingsregjering under Christian Michelsen, og Knagenhjelm ga tydelig uttrykk for sin tilfredshet med den måten unionssaken til slutt ble løst på.
I årene som fulgte, kom Knagenhjelm også til å få rikelig anledning til å bli kjent med landets nye konge, Haakon VII, først via broren Jacob, som ble ekspedisjonssjef ved hoffsjefembetet i 1905 og senere avanserte til hoffsjef, men etter hvert også gjennom at han selv tilhørte en liten krets (med bl.a. advokatkompanjongen og vennen Hieronymus Heyerdahl) som kongen møttes med privat.
Fig. 22: Forfatterens tre nevøer – fra venstre: Carl (f. 1899), Harald (f. 1898) og Theo (f. 1896) – poserer for en ukjent fotograf omkring 1902, året deres far på grunn av sykdom måtte søke avskjed fra sin stilling i den svensk-norske utenrikstjenesten. Han tilbrakte de neste årene på et privat mentalsykehus i Harz-distriktet i Tyskland, og hustruen og barna bosatte seg i Dresden. Under den første verdenskrig tjenstgjorde de to eldste sønnene i den sachsiske armé og ble naturalisert som tyske statsborgere i 1916. Sammen med den yngste broren ble de i 1917 anerkjent som sachsisk adel med navnet ”von Knagenhjelm”.
Fig. 23: Stortingets møte 7. juni 1905, der statsminister Michelsen leser opp regjeringens erklæring, som gir støtet til unionsoppløsningen. Fotografi (fargelagt) av Fr. Hilfling-Rasmussen. Kilde: www.no.wikipedia.org
Blant andre politiske saker som opptok forfatteren i disse årene, var krigen mellom Russland og Japan (1904–05). Han fulgte avisenes rapportering av japanernes fremrykking i Mandsjuria nøye, og gledet seg også over å få ferske oppdateringer gjennom bekjentskaper som hadde førstehånds kunnskaper om forholdene i Fjerne Østen. Av mer hjemlige forhold var han opptatt av tilløpene til bankkrise i Kristiania i 1904 (Industribankens kollaps), og han engasjerte seg aktivt i diskusjonen omkring vilkårene for industrietablering og kraftutbygging i Norge da de såkalte konsesjonslovene kom til i årene rundt 1910.
Gjennom arbeidet med Kykkelsrudanlegget kom Knagenhjelm også til å interessere seg for den totale utnyttelsen av de norske vassdragene. Tømmerfløting var fortsatt en viktig virksomhet i de store elvene, og regulering av elvene for å tilgodese både skogbruksnæringen og elektrisitetsforsyningen ble dermed et viktig spørsmål. Knagenhjelm var styremedlem i Glommens Brugseierforening fra 1903, og i noen år fra 1907 var han en viktig pådriver for å få på plass et nytt regime for reguleringen av Mjøsa og vanntilførselen via Vorma til Glommavassdraget.
Knagenhjelm var også styremedlem i Labro Træsliberi ved Kongsberg 1906–18, og han var med da selskapet i 1910 åpnet sitt kraftverk i Labrofossen og året etter solgte dette til den største kunden, Drammen kommune. Noen år tidligere hadde industrigründeren Sam Eyde startet flere store industri- og kraftutbyggingsprosjekter, bl.a. på Notodden og Rjukan i Telemark, men Knagenhjelm kom først i kontakt med denne virkelige ”kraftpatrioten” og hans mangslungne virksomhet da han i 1912 ble innleid av en fransk bank for å gjennomgå vilkårene for et stort lån Eyde skulle ta opp.
Knagenhjelms ry som dyktig og nøktern advokat og profesjonelt og resultatorientert styremedlem i små og store selskaper førte ham i disse årene inn i flere nye styreverv og oppdrag som forretningsadvokat, bl.a. i energiselskapet Hafslund (styremedlem 1916–22) og Porsgrunds elektrometallurgiske Aktieselskab (medstifter og styreformann fra 1913), og senere også i industrivirksomheten i Odda og Tyssedal (styremedlem i Odda Smelteverk A/S 1924–37).
Men selv regnet han nok sitt verv som styremedlem i og advokat for A/S Freia Chokoladefabrik (fra 1916) som noe av det viktigste, ikke minst fordi han gjennom dette ble en nær venn og støttespiller for fabrikkeieren Johan Throne Holst, hvis familie han kjente fra barndomstiden (den eldre broren Alexander hadde vært forfatterens klassekamerat). Her fikk han på nært hold oppleve fabrikkeierens banebrytende ideer for bedriftsledelse og forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, og han fulgte med beundring Throne Holsts innsats for kunst på arbeidsplassen, med Munch-dekorasjoner i spisesalen og skulpturpark der de ansatte kunne tilbringe pausene i arbeidsdagen.
I årene etter forrige hundreårsskifte døde flere av Knagenhjelms nære familiemedlemmer: Svigerfaren Jacob Ihlen, som Knagenhjelm raskt hadde fått et nært forhold til, døde i 1903, og samme år døde svogeren dr. Johan Wetlesen i en kjøreulykke. Broren Nils gikk bort i 1907 etter flere års sykdom, og deres far, stiftsoverrettsassessor Ludvig Knagenhjelm, døde samme år etter et kort sykeleie, mens moren levde til 1915.
Dagboken omtaler i disse årene også andre dødsfall, deriblant ”de fire store” – Kielland og Ibsen i 1906, Lie i 1908 og Bjørnson i 1910, og dødsfall i forfatterens egen omgangskrets ga opphav til kommentarer og nostalgiske tilbakeblikk på svunne tider.
Fig. 24: Forfatterens svigerfar, høyesterettsadvokat Jacob Thurmann Ihlen (1833–1903). Fotografi av Gustav Borgen, Kristiania, omkring 1900.
Fig. 25: Henriks Ibsens bisettelse i Trefoldighetskirken 1. juni 1906. Fotografi av L. Szacinskis eftf., Kristiania. Kilde: Oslo Museum
Første verdenskrig – Revolusjoner og sosial uro
I årene frem mot 1914 blir omtaler av konflikter og økt spenning i Europa stadig vanligere i dagboken, og forfatteren gir uttrykk for sin bekymring over det han oppfatter som politikernes manglende evne og vilje til å oppruste forsvaret, til tross for de mange signaler som peker i retning av at en storkrig i Europa kan være nær forestående. Han gir oss også et innblikk i sin generelle (og skeptiske) holdning til tidens politikere, gjennom sin rosende omtale av Nils Kjærs politikersatire ”Det lykkelige valg”, og i sine ofte ganske sviende karakteristikker av de ledende politikere her hjemme og i nabolandene.
Men om Knagenhjelm hadde lite til overs for så vel opportunisme som prinsipprytteri blant de folkevalgte, var hans dom over den nye svenske kongen Gustaf Vs ambisjoner om ”det personlige kongedømme” (slik de bl.a. kom til uttrykk under striden om forsvars- og utenrikspolitikken vinteren 1914) enda hardere, og han roste kong Haakon for måten denne fylte sin rolle som ”folkevalgt” konstitusjonell monark på. Denne rollen fikk kongen bl.a. anledning til å finpusse i et par kontroverser med den sittende venstreregjeringen i 1913, men han var også en viktig støttespiller da landet samlet seg til et selvskrytende krafttak i form av jubileumsutstillingen i Kristiania sommeren 1914 – den storslåtte markering av hundreårsminnet for grunnlovsverket og selvstendighetskampen i 1814.
Det fremgår ikke av dagboken om familien Knagenhjelm var blant de flittigste besøkerne på utstillingen, men forfatteren kunne nok følge både forberedelsene og gjennomføringen på nært hold, ettersom hans venn og kompanjong Hieronymus Heyerdahl, som på denne tiden var Kristianias ordfører, hadde en sentral rolle i arbeidet med og omkring arrangementet. Dessuten var deler av utstillingen – sjøfarts- og fiskeriavdelingen – lokalisert til et område ved Frognerkilen som var Knagenhjelms nærmeste naboskap. Vi vet heller ikke om han faktisk besøkte utstillingens mest omtalte attraksjon, den såkalte ”Kongolandsbyen” (som i realiteten var befolket med et antall familier fra den franske kolonien Senegal), men det kan ikke utelukkes …
Fig. 26: Utsnitt av Jubileumsutstilllingens sjøfarts- og fiskeriavdeling på Skarpsno. Ukjent fotograf, 1914. Kilde: www.oslobilder.no
Fig. 27: En av familiene i utstillingens ”Kongolandsby”. Ukjent fotograf, 1914. Kilde: www.oslobilder.no
Attentatet mot den østerriksk-ungarske tronfølger og hans hustru i Sarajevo i juni 1914, som utløste stormaktenes krigsvillighet (eller snarere deres manglende evne til å forhindre en uavvendelig eskalering mot krig), og krigserklæringene som fulgte i begynnelsen av august, kastet skygger over kristianiasommeren og jubileumsfeiringen, men ikke mer enn at forfatteren så sent som 26. juli kunne rapportere at han i den påfølgende uken var invitert sammen med sin hustru til gallamiddag på slottet i anledning den franske presidents forestående besøk. Middagen skulle etter planen finne sted onsdag 29. juli, men i dagbokinnførselen for 30. juli er det ingen omtale av verken menyen eller samtalene rundt kongens bord, som rimelig kan være; presidentbesøket i Kristiania ble avlyst med svært kort varsel, da president Poincaré i all hast måtte returnere til et Frankrike der mobiliseringen visstnok allerede var i gang. Noen dager senere ble sågar ”Kongolandsbyen” avviklet, ettersom mange av de afrikanske mennene måtte forlate Norge for å melde seg til fransk krigstjeneste.
Gjennom de fire følgende krigsårene er dagboken i stor grad preget av forfatterens bekymring over de rystende meldingene fra slagmarkene på så vel vestfronten som på Balkan og krigsskueplassene i nordøst. Han var også urolig for sine nevøer, hvorav de to eldste deltok i krigen på tysk side. Nyheter om krigshendelsene gjengis med varierende grad av detaljrikdom, men det er tydelig at Knagenhjelm fulgte nøye med, og hans kommentarer bærer preg av at han har satt seg godt inn i materien.
Ti år senere hadde inntrykkene fra verdenskrigen kommet mer på avstand, men ikke mer enn at forfatteren i 1928 laget et redigert utdrag av dagboknotatene fra disse årene, som han fikk mangfoldiggjort og spredt i familien og vennekretsen, tilegnet ”mine barn og barnebarn”. Her innrømmet han i forordet at hans sympatier under krigen klart hadde vært på Frankrikes og dets alliertes side, men at han nok var ”rede til å tilgi” dem som han mente hadde skyld i krigen.
Krigen førte også til at forsyningssituasjonen for så vel de krigførende som de nøytrale nasjoner ble vanskelig; prisene steg, og det oppstod etter hvert en oppheting av økonomien med bl.a. omfattende aksjespekulasjon – den såkalte ”jobbetiden”. Knagenhjelm var kritisk til denne utviklingen og mente at for Norges del lå skylden for en stor del hos den sittende Venstre-regjeringen.
I 1917 og 1918 er det er rekke innførsler i dagboken som omhandler revolusjonen i Russland, og Knagenhjelm omtalte med stor medfølelse de russiske flyktningene, særlig aristokrater, som han etter hvert møtte i Kristiania og andre steder i Skandinavia. De revolusjonære lederne hadde han derimot bare avsky for, og det er interessant at han – tidstypisk nok – omtalte dem dels som anarkister, dels som ”internasjonale jøder”.
Dagbokopptegnelsene fra disse årene omfatter også begivenheter i familie- og vennekretsen, og glimt fra forfatterens daglige sysler. Sønnen Kai ble konfirmert i 1914, i 1915 døde hans mor – 80 år gammel, og samme år feiret ekteparet Knagenhjelm 20 års ekteskap, året etter fulgt av forfatterens egen 50-årsdag. Til tross for de urolige tider fant Knagenhjelm anledning til å invitere sin hustru med på en drøy ukes tur til Stockholm i september 1915 – en slags fortsettelse av deres bryllupsreise 20 år tidligere. Dagbokens detaljrike beskrivelse av opplevelsene i Sveriges hovedstad vitner om et velorientert og kulturinteressert turistpar som nøt både utfluktene og gjensynet med en spennende og eksklusiv omgangskrets. Året etter gjorde Knagenhjelm, denne gang i følge med fabrikkeier Throne Holst, en ny stockholmstur for å planlegge sistnevntes nyeste anskaffelse, sjokolade- og dropsfabrikken Marabou. Turen ble gjentatt to år senere, nå for å bese det ferdige fabrikkanlegget, som dessverre ennå ikke var kommet i drift på grunn av råstoffmangel (det var den imidlertid ved det tredje besøket høsten 1919).
Dagboken inneholder også flere grundige omtaler av foredragsaftener i regi av Alliance Française, der forfatteren nå hadde sittet som formann i over ti år, og referanser til diverse veldedighetsarbeid for krigens ofre, som begge ektefeller engasjerte seg i. Hustruen var bl.a. medstifter og styremedlem i en damekomité, stiftet i Kristiania våren 1918, ”Pour les pays envahis”, som siktet mot å lindre nød blant sivilbefolkningen i de okkuperte land. For sin innsats for Alliance Française var Knagenhjelm allerede i 1908 blitt utnevnt til ridder av Æreslegionen, og han ble forfremmet til offiser i 1921 og til kommandør i 1933. Han var også offiser av den franske ordenen L''Instruction publique (nå Ordre des palmes académiques). Fru Knagenhjelm ble belønnet med det franske Røde Kors'' hederstegn, og begge ektefeller fikk den franske Médaille de reconnaissance for sin innsats for krigens ofre.
De siste krigshandlingene sommeren og høsten 1918, så vel som utviklingen i det revolusjonære Russland og den finske borgerkrigen omtales ganske detaljert, i likhet med våpenstillstanden og Tysklands kapitulasjon i november samme år, mens spanskesyken, den verdensomspennende influensaepidemien som herjet 1918–19, bare kort berøres, til tross for at husets egen sønn faktisk også ble syk, men kom seg.
Selv om det var de store begivenheter nasjonalt og internasjonalt – som fredsforhandlingene i Versailles, utviklingen i Tyskland og Russland, samt hjemlige stridsspørsmål som innføringen av brennevinsforbud og den delvis mislykkede generalstreiken sommeren 1919 – som særlig opptok Knagenhjelm i denne tiden, ble det også plass for omtale av mindre saker. Karakteristisk for forfatterens tenkesett og prioriteringer er det kanskje at generalstreiken får to avsnitt, mens omtalen av hvorvidt norske studenter skulle sende en delegasjon til gjenåpningen av universitetet i Strasbourg fyller flere sider.
Omgangskretsen
Mange av dagbokinnførslene omhandler samvær med familie og venner. Det kan derfor være greit å gi en kort sammenfatning av hvem de omtalte personene var:
Til familien hørte, foruten forfatteren selv, hans hustru og de to barna, hans bror hoffsjef Jacob Knagenhjelm, svigerinnen Eleanor Wilson Knagenhjelm og hennes tre sønner Theo, Harald og Carl, samt svogrene Victor, Nils og Jacob Ihlen, svigerinnen Celina Ihlen, gift med godseier og statsråd Christian Pierre Mathiesen, sistnevntes søster Elise (enke etter forfatterens ungdomsvenn Jens Frølich) og broren trelasthandler Arthur Mathiesen med hustruen Cecilie (”Cissy”), foruten kusinen Nini Roll Anker og hennes andre ektemann, båtkonstruktøren Johan Anker. 1922–30 var sønnen Kai gift med Marie Butenschøn, datter av banksjef og godseier Barthold Butenschøn og dennes hustru Marie.
Til vennekretsen (hvorav noen var barndomsvenner) hørte fabrikkeier Johan Throne Holst med hustruen Hanna, studiekameraten (og kompanjongen) Hieronymus Heyerdahl med hustruen Minka, og godseier Harald Løvenskiold med hustruen Dorothea. Andre studiekamerater og livslange venner var trelasthandler Peter Solberg med hustruen Anna, og godseier Lorentz Boeck med hustruen Kathrine. Knagenhjelms turkamerat gjennom mange sommeropphold på fjellet var barndomsvennen professor Eyvind Bødtker. Av naboer og nære venner på Skarpsno kan nevnes riksantikvar Harry Fett med hustruen Harriet og kunstneren Thorolf Holmboe med hustruen Julie.
Fig. 28: Familieidyll på trappen. Bakerste rekke fra venstre: Forfatterens svigerinne Celina (Ihlen) Mathiesen, svogeren Christian Pierre Mathiesen, hustruen Barbara (Ihlen) Knagenhjelm, forfatteren og svigerinnen Elise (Mathiesen) Frølich. Forreste rekke fra venstre: Uidentifisert barn, Haaken Christian Mathiesen, Christian Pierre Mathiesen, Louise (Ise) Mathiesen, Iacob Mathiesen, Celina Marie Mathiesen og forfatterens barn Kai Knagenhjelm og Ambroisine (Sisine) Knagenhjelm. Ukjent fotograf; trolig omkring 1910.
1920-årene
1920
Det nye desennium opprant med sporveisstreik i hovedstaden, der de privateide trikkeselskapene til slutt gav etter for en del av de streikendes krav, mens de som motytelse fra kommunens side fikk tillatelse til å øke billettprisene. At dette i noen vesentlig grad bidrog til å forverre den allerede bekymringsfulle prisveksten i etterkrigstidens økonomi, er vel heller tvilsomt, men det var kanskje en medvirkende årsak til at kommunen i 1924 vedtok å kjøpe ut de private eierne for å etablere et nytt kommunalt selskap, det senere A/S Oslo Sporveier.
I løpet av 1920 alternerte dagbokens innførsler mellom kommentarer til politiske hendelser i utlandet (det mislykte kuppforsøket i Tyskland og regjeringskrise i Danmark) og begeistrede omtaler av selskapelighet og teater- og konsertbesøk i Kristiania. Men det ble også plass til syrlige kommentarer til den hjemlige politiske utvikling (arbeidskonflikter med voldgiftsløsninger, regjeringsskifte – Venstres Gunnar Knudsen ble avløst av Høyres Otto B. Halvorsen). Fru Barbara engasjerte seg i styret i den nystiftede foreningen ”Minsket forbruk”, og i september feiret ekteparet sølvbryllup. Nytt av året var også at Knagenhjelm ble medstifter og styremedlem i et norskeid selskap som investerte i plantasjedrift på Sumatra i daværende Nederlandsk Ostindia (nå Indonesia). Men samtidig var det lavkonjuktur hjemme i Norge, og flere store selskaper fikk problemer (Det oversjøiske Compagni, nikkelraffineringsverket i Kristiansand, Elektrokemisk m.fl.). 1920 var også året da Knagenhjelm forlot presidentvervet i Alliance Française etter 16 år og overlot plassen til professor Francis Bull.
1921
I mars 1921 døde forfatterens onkel Ferdinand Roll, og dagboken inneholder en varm omtale av den gamle hedersmann. Senere på våren overskygges gleden ved flere gode teateropplevelser av den truende storstreiken og forfatterens indignasjon over at sinte streikende arbeidere våget å gå til åpen konfrontasjon med streikebryterorganisasjonen Samfundshjelpen. Sammenstøtet blir omtalt som ”pøbelopptøyer” og politiet får ros for sin effektive bruk av køller … I juni gikk regjeringen Halvorsen av etter å ha stilt kabinettspørsmål på en skolepolitisk sak, og den gamle Venstre-veteranen Otto Blehr dannet ny regjering. Knagenhjelm la i dagboken ikke skjul på sin indignasjon over det han oppfattet som svært ufint spill fra Venstres side i saken.
I september samme år drog ekteparet Knagenhjelm på en lengre utenlandstur – målet var Frankrike, der bl.a. flere av verdenskrigens slagmarker skulle besøkes, men reisen begynte med dampskip til Antwerpen og en innholdsrik ukes opphold i Belgia. Mindre innholdsrikt ble ikke oppholdet i Paris, der både slottet Malmaison og kunstmuseet Louvre fikk bred omtale i dagboken. Det samme gjaldt et antall teaterforestillinger som de reisende fikk med seg underveis. Fra Paris gikk turen videre til Provence, med opphold i Avignon og dagsutflukter til Nîmes, Arles og andre nærliggende severdigheter, før de vendte nesen nordover igjen til Paris og den planlagte turen til Reims og slagmarkene ved Verdun og Douaumont. Inntrykket av krigens herjinger ble sterkt for begge de frankofile ektefeller. Hjemreisen gikk via Berlin, der inflasjonen nå hadde begynt for alvor (ca. 200 % på mindre enn to måneder), og hele turen varte i drøye seks uker.
Knagenhjelms kom hjem tidsnok til å stemme i høstens stortingsvalg, det første med forholdstallsvalg i flermannskretser og Stortinget utvidet fra 126 til 150 representanter. Dette var også det første valget der Landmandsforbundet (senere Bondepartiet) stilte egne lister, og både de og Arbeiderpartiet nøt godt av den nye valgordningen.
1922
Året begynte med en skandale i Kreditkassen, der en av direktørene ble utsatt for”bondefangeri” i ren gangsterstil under et besøk i USA. Saken, som kostet banksjefen hans stilling, ble imidlertid overskygget av en industriskandale, der to av det norsk-kanadiske nikkelraffineringsverkets hovedpådrivere – admiral Børresen og industrigründeren Sam Eyde – fikk betydelige riper i lakken, sistnevnte så mye at han året etter måtte trekke seg fra posten som norsk sendemann i Warszawa.
Senere på våren var Centralbanken for Norge i hardt vær, og det påfølgende år ble banken satt under offentlig administrasjon og endelig avviklet i årene 1928–35. Utenriksnyhetene var heller ikke særlig lystelige: Flere internasjonale konferanser om de økonomiske oppgjørene etter verdenskrigen (Genova, Rapallo) gav få eller ingen resultater, og i juni ble den tyske utenriksminister Rathenau skutt og drept på åpen gate av en høyreekstremistisk bande. En viss trøst var det nok at sønnen Kai samtidig bestod sin juridiske embetseksamen med god karakter, og at han inngikk forlovelse med Marie Butenschøn; bryllupet stod i september samme år. Gleden over forbindelsen med bankierfamilien Andresen/Butenschøn ble nok noe dempet da Andresens Bank samme år kom i store økonomiske vanskeligheter, men til gjengjeld klarte den norske diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg å forhandle fram en handelstraktat med Spania som sikret norsk klippfiskeksport, med import av store kvanta spansk hetvin som motytelse. – I sin betraktning på nyttårsaften over året som gikk nevner Knagenhjelm for første gang den nye ”sterke mann” i Italia, Benito Mussolini, og synes å ha tro på at han vil kunne skape positiv endring i landet.
1923
I april 1923 deltok Knagenhjelm i feiringen av Freia Chokoladefabriks 25-årsjubileum; selskapet var sin tid blitt stiftet på hans kontor, og han var i alle år dets høyt betrodde juridiske rådgiver. Denne våren kom det også nok et regjeringsskifte i Norge – statsminister Blehr gikk av etter at Stortinget forkastet hans forslag til handelsavtale med Portugal, og Otto B. Halvorsen dannet sin andre regjering, men måtte gå av etter bare noen uker på grunn av kreftsykdommen som tok hans liv samme år. Hans etterfølger ble en annen stortingsveteran, Abraham Berge, som nå representerte Frisinnede Venstre.
Deler av denne utviklingen måtte Knagenhjelm følge på avstand, da han av helbredsgrunner søkte til kurbadet i Karlsbad (nå Karlovy Vary) i Tsjekkoslovakia for en månedslang mineralvanns- og spasérkur. Det ble også tid til en utflukt til Praha, og hjemreisen gikk via Berlin, der inflasjonen nå økte med rekordfart. Hjemmefra kom nyhetene om at broren Jacob var blitt utnevnt til 2. hoffmarskalk og svogeren Jens Gleditsch (gift med Barbara Knagenhjelms søster) til biskop i Trondheim. – Samme dag som Knagenhjelm kom hjem, fikk han dessuten meddelelse om at han var blitt bestefar – svigerdatteren hadde nedkommet med datteren Mabel under et opphold i Storbritannia. Interessant er også en skildring av et besøk hos kusinen Nini Roll Anker – ”Norges eneste hoffkommunist” – i Asker, der samtalen bl.a. gikk om hennes kommende bok ”Huset i Søgaden”, en nøkkelroman fra Knagenhjelms fødeby.
På sensommeren inneholder dagboken korte notiser om statskupp i Spania og Bulgaria, og så vel den spanske diktator Primo de Rivera som bulgareren Tsankov får anerkjennende ord fra forfatteren, men det får også den moderate politikeren Gustav Stresemann, som overtok som rikskansler i Tyskland. Mer skeptisk var Knagenhjelm til den berømte polskfødte skuespillerinnen Maria Orskas innsats under et tysk gjestespill i Kristiania med moderne og ”monomant […] kjønnslige” stykker av Frank Wedekind. Mot slutten av året kunne han imidlertid glede seg sammen med kompanjong Heyerdahl over at bystyret vedtok reguleringen av Pipervika og byggingen av nytt rådhus – slik Heyerdahl hadde foreslått allerede i 1915.
1924
Nyheten om at den tidligere franske minister i Kristiania, Delavaud, var død, fikk i februar Knagenhjelm til å tenke tilbake på andre utenlandske diplomater han hadde møtt i de første årene etter 1905. Som president i den lokale Alliance Française-foreningen hadde han særlig kontakt med de franske sendemenn, men mange av de andre lands representanter inngikk også i hans omgangskrets opp gjennom årene. – I det samme dagboksnotatet ytret han bekymring over den nye regjeringen i Storbritannia, der Labours Ramsay MacDonald hadde overtatt etter den konservative Stanley Baldwin.
I mars ble forfatteren feiret i forbindelse med 25-årsjubileet for A/S Glommens Træsliberi (eierselskapet til Kykkelsrudanlegget), der han hadde sittet som styreformann siden starten. Dermed ble det også plass i dagboken for en kort redegjørelse for selskapets historie, der så vel de skiftende eiere som sentrale medarbeidere omtales. – Den langvarige jernarbeiderstreiken (oktober 1923–mai 1924) fikk også en kort omtale.
I april kommenterte han Dawes-planen, den internasjonale planen for gjenreising av den tyske økonomi, som hadde lidd sterkt under kravene om krigsskadeerstatninger og påfølgende hyperinflasjon. Underveis til et nytt kuropphold i Karlsbad i mai fikk Knagenhjelm selv erfare dyrtiden som fulgte etter pengesaneringen. Han merket seg også at Hitlers og Ludendorffs unge nasjonalradikale parti, NSDAP, hadde fått en håndfull mandater ved riksdagsvalget i Tyskland samme vår. Vel fremme i Karlsbad ble det gjensyn med en rekke norske og utenlandske bekjente, og den norske grunnlovsdagen ble behørig feiret av de norske badegjestene. Knagenhjelm holdt selv talen for dagen.
Senere i samme måned kommenterte han parlamentsvalget i Frankrike, der venstresiden hadde gått kraftig frem og den konservative Poincaré-regjeringen hadde måttet vike plassen for en koalisjon av radikale og sosialister under ledelse av de radikales fører Édouard Herriot. Etter Knagenhjelms mening var den forrige regjeringens skattepolitikk og den upopulære okkupasjonen av det tyske Ruhr-området foregående år sterkt medvirkende til valgnederlaget. – Regjeringsskiftet i juni medførte for øvrig også at landet fikk ny president, idet den sittende presidenten, den tidligere sosialisten Millerand, som nå var blitt konservativ og ønsket seg en sterkere presidentrolle, måtte vike for den mer ”ufarlige” Gaston Doumergue.
Hjemreisen fra Karlsbad gikk ikke helt uten forviklinger. I Berlin opplevde Knagenhjelm at de tyske pengene han hadde vekslet til seg hjemme i Norge før avreisen, ikke lenger var gyldig betalingsmiddel – fjorårets nye valuta Rentenmark var allerede blitt erstattet av Reichsmark, men hotellets kasserer løste problemet ved å tilby innveksling mot en provisjon på 10 %(!).
I juni besøkte forfatteren Modum Bad, der hans hustru var på kuropphold. Han nøt samværet og spaserturer i skogene rundt kurbadet, men kommenterte også mordet på den italienske sosialisten Giacomo Matteotti, som ble utført av en gruppe fascister med nære forbindelser til Mussolini, og han uttrykte uro for at dette kunne føre til Mussolinis fall, noe han i så fall ville beklage sterkt.
Sommeren 1924 var det duket for jubileumsfeiring i Kristiania – 300 år hadde gått siden Christian IV beordret byen flyttet fra østsiden av Bjørvika til skråningen nordøst for festningen Akershus og gav den nytt navn. Men i juli samme år besluttet Stortinget (mot bystyrets anbefaling) å ta tilbake det gamle navnet Oslo med virkning fra 1925. Knagenhjelm var kritisk til vedtaket, som han mente skyldtes stortingsflertallets historieløshet og misforstått nasjonalstolthet. – Juli måned har også en kort omtale av den nye sovjetrussiske minister i Kristiania, Aleksandra Kollontaj, som etter forfatterens mening åpenbart var talskvinne for ”fri kjærlighet”. – I samme måned stemte Odelstinget, til Knagenhjelms forargelse, mot regjeringen Berges forslag om opphevelse av brennevinsforbudet. Da stortingsflertallet krevde ny folkeavstemning om forbudet, gikk regjeringen av, og Venstres leder Johan Ludwig Mowinckel ble ny statsminister.
I slutten av juli deltok Knagenhjelm, i egenskap av styremedlem i A/S Hafslund, i et møte i Danmark om fremtiden for den kriserammede kraftkrevende industrien i Tyssedal og Odda – et problem han fikk rikelig anledning til å gå dypere inn i gjennom de følgende måneder og år, bl.a. gjennom dannelsen av Odda Smelteverk A/S i september med påfølgende styremøte og besøk i Tyssedal og Odda i oktober, fulgt av forhandlinger med den franske industrigiganten Saint-Gobain om mulig samarbeid i Kristiania i desember og fortsatt i Paris i februar året etter.
I august kommenterte han gjennombruddet for Dawes-planen for Tysklands økonomiske gjenreisning, og han bemerket (med betydelig klarsyn) at USAs aktive pådriverrolle ville sikre dollaren en dominerende rolle som internasjonal valuta.
I slutten av oktober ble Knagenhjelm bestefar for annen gang, da sønnesønnen Kai Arthur ble født. Forfatteren fikk følge ham gjennom barneårene, men slapp å oppleve at sønnens familie under 2. verdenskrig flyktet til USA, der Kai jr. begynte på studier ved Harvard før han meldte seg til norsk krigstjeneste og ble utdannet som pilot ved Little Norway-basen i Canada, inntil han omkom i en flykollisjon ved en britisk flybase i 1944.
Årsskiftet 1924/25 ga Knagenhjelm anledning til å reflektere over tidenes mistrøstighet, så vel på det økonomiske som det politiske plan. Han kommenterte både fallet i kronekursen, ”stormannsvaner” som nordmenn hadde lagt seg til under verdenskrigens høykonjunktur, samfunnsmoralens forfall (”egeninteresse, partislaveri og materialisme”) og ”det offentlige livs urenslighet”, idet han refererte til den tyske filosofen Oswald Spenglers tese om ”Untergang des Abendlandes”.
1925
Året ble innledet med et selskap hos vennene Harald og Dorothea Løvenskiold på Vækerø, som de nå hadde overtatt og modernisert. – I overgangen februar/mars hadde Knagenhjelm et innholdsrikt opphold i Paris, der han fulgte de foreløpig resultatløse forhandlingene om ordninger for industrien i Odda og Tyssedal, men der det også ble tid til smaksrike restaurantbesøk og diverse teater- og revyforestillinger, alt fra Mistinguett til Colette.
I april kommenterte forfatteren presidentvalget i Tyskland, der den gamle feltmarskalk Hindenburg hadde overtatt etter den sittende presidenten Eberts død. – I mai kunngjorde den britiske finansminister Winston Churchill at landet ville gå tilbake til gullstandarden, og Knagenhjelm håpet at Norge etter hvert ville kunne gjøre det samme. Han gledet seg også over den svenske skuespiller Gösta Ekmans gjestespill i Oslo.
I juni var nordmenn flest, og Knagenhjelm med dem, opptatt av skjebnen til Roald Amundsen og hans ekspedisjon mot Nordpolen med sjøflyene N24 og N25, og lettelsen var stor da det kom melding om at alle var kommet velberget tilbake til Spitsbergen, dog uten å ha nådd polpunktet. – I slutten av måneden døde statsministeren fra 1905, Christian Michelsen, og på begravelsesdagen 3. juli ble det klokken 12 avholdt noen minutters stillhet og klokkeringing i alle landets kirker.
I juli er et lengre dagboksnotat viet to kjente (beryktede?) tyskere – general Ludendorff, som etter sin innsats i verdenskrigen hadde en mindre heldig hånd med sine forsøk på å opptre som politiker, og industri- og finansmannen Hugo Stinnes, som etter sin død ble mer kjent for sine ville spekulasjonsforretninger enn for sin samfunnsnyttige virksomhet.
Oktober måned brakte nyheten om at stormaktene og Tyskland under et møte i Locarno hadde kommet til enighet om et knippe traktater som tok sikte på å sikre freden mellom de europeiske nabostatene, og Knagenhjelm hilste nyheten med glede. – Mer dempet var hans begeistring over det franske teatergjestespill i november, som bød på et skuffende gjensyn med hans gamle favoritter Suzanne Dezprès og Lugné-Poë.
I desember leste og kommenterte Knagenhjelm det nyutkomne 3. bind av Arne Garborgs dagbøker, men han var åpenbart mer opptatt av Garborgs tilslutning til Henry Georges radikale økonomiske ideer enn av hans skjønnlitterære innsats.
1926
Nyttåshelgen 1925/26 ble feiret hos venneparet Boeck på Losby gods, og her fikk Knagenhjelm (muligens for første gang) oppleve en av tidens nye oppfinnelser – radioapparat med høyttaler. Familien anskaffet selv et krystallaparat (som måtte benyttes med hodetelefon), men forfatteren innrømmer at det først og fremst er hustruen som lytter …
I mars kommenterte han Folkeforbundets beslutning om å utsette til september spørsmålet om Tysklands medlemskap, som hadde vært oppfattet som en naturlig følge av enigheten om Locarno-traktatene året før. Regjeringsskiftet i Norge i samme måned har Knagenhjelm imidlertid ikke kommentert i dagboken(!). – I april beundret han luftskipet ”Norge” på himmelen over Oslo på vei mot Nordpolen, og i mai kommenterte han ekspedisjonens suksess. – I siste halvdel av mai omtales en turist- og teatertur til København og Sjælland for Knagenhjelm og hans hustru, og i juni ble forfatterens 60-årsdag feiret, til tross for at han selv ikke hadde ønsket noe oppstuss om jubileet.
I juli omtalte Knagenhjelm de traktater om voldgift som den norske regjering arbeidet for å få i stand med de nordiske naboland, og at Odelstinget vedtok å reise riksrettstiltale mot den tidligere statsminister Berge og hans regjering på grunn av dens handlemåte i forsøkene på å redde den kriserammede Norske Handelsbank. Senere i samme måned kommenterte han den sovjetrussiske politiminister Feliks Dzerzjinskijs død og sammenlignet ham med Napoleons politiminister Fouché.
September brakte både et besøk i Porsgrunn, der Knagenhjelm fikk anledning til å utdype sine tanker om Handelsbank-saken overfor tidligere statsminister Gunnar Knudsen, og en visitt i Gustav Vigelands nybygde atelier; kunstneren selv var ikke til stede, men de utstilte verker vakte forfatterens begeistring. – I samme måned trådte Tyskland endelig inn som medlem av Folkeforbundet, og Finlands president Lauri Relander avla statsbesøk i Oslo, samtidig med at riksrettssaken mot regjeringen Berge åpnet. Saken endte som bekjent med full frifinnelse for alle de tiltalte i mars året etter.
I oktober døde Knagenhjelms gamle studiekamerat, forfatteren Hans E. Kinck, og senere i måneden resulterte folkeavstemningen om brennevinsforbudet i stort flertall for å avskaffe det (forbudet ble endelig opphevet i april 1927). – I desember kritiserte forfatteren i sin dagbok tildelingen av årets Nobels fredspris til de tre sentrale aktørene bak Locarno-traktaten – Briand, Chamberlain og Stresemann.
1927
I februar ble det avholdt generalforsamling i A/S Freia Chokoladefabrik, og Knagenhjelm kommenterte fabrikkeier Throne Holsts velferds- og trivselstiltak for de ansatte og hans støtte til forskning. – Senere i samme måned døde den danske litteraturforskeren og kritikeren Georg Brandes, og forfatteren mintes med glede sin ungdoms entusiasme for denne fremste tolker av ”det moderne gjennombrudd” i 1880-årenes litteratur. – I mars døde Knagenhjelms svigerinne Eleanor (den avdøde brorens kone), og i mai reiste ektefellene Knagenhjelm på kuropphold i Tsjekkoslovakia – han til Karlsbad, hun til Piestany i Slovakia.
I juni overvar Knagenhjelm utenriksminister Stresemanns nobelforedrag, som han fant mer oppløftende enn det inntrykk han tidligere hadde hatt av mannen og hans politikk. – I juli døde både ungdomsvennen Nils Vogt, tidligere statsminister Blehr og tidligere utenriksminister Christian Fredrik Michelet; alle fikk sin omtale i dagboken. Samme måned bød på en mye omtalt utstilling av Edvard Munchs malerier.
I oktober møtte forfatteren den kjente franske krigshelten general Gouraud, som holdt foredrag om sine opplevelser fra to tiårs tjeneste i de franske besittelser i Nord-Afrika. Høstens stortingsvalg førte til framgang for det gjenforente arbeiderpartiet, og Knagenhjelm noterte sin bekymring for de borgerlige partienes fremtid. I slutten av måneden fikk han et gledelig gjensyn med en av sin ungdoms kunstnerfavoritter, den franske sangerinnen Yvette Guilbert, som han første gang hadde opplevd under Paris-besøket i 1892.
1928
Før- og etterjulsvinteren 1927/28 var for Knagenhjelm sterkt preget av hustruens sykdom – en underlivsoperasjon i desember med komplikasjoner som varte i flere måneder. – I februar kommenterte forfatteren både oppstyret rundt Arbeiderpartiets regjeringsdannelse og det kortvarige ministeriets endelikt, og Freia-direktøren Throne Holsts forslag om at de ansatte gjennom ”arbeiderobligasjoner” kunne bli medeiere i bedriften.
I mars døde en annen av Knagenhjelms barndomsvenner, teaterkritikeren Sigurd Bødtker, mens byen forberedte seg på å feire 100-årsdagen for Ibsens fødsel. – I mai hadde forfatteren imidlertid lite til overs for det moderne teater, representert ved en oppsetning av Ernst Tollers ”Hoppla, vi lever” og inntrykk fra Nordahl Griegs ”Barabbas” den foregående høst.
Da forfatterens gamle venninne – og svigerdatterens farmor – forfatterinnen Hanna Butenschøn døde i juni, skrev Knagenhjelm vakre minneord i dagboken. Han omtalte også Roald Amundsens avreise for å unnsette den havarerte luftskipper Nobiles nordpolsekspedisjon, men det tragiske utfallet for Amundsen og hans mannskap ble først kjent i september.
I begynnelsen av desember inneholder dagboken omtale av nylig avdøde statsminister Gunnar Knudsen, som Knagenhjelm hadde hatt et ganske ambivalent forhold til gjennom mange år. Senere i samme måned gikk han i rette med det publikum som hadde anstiftet pipekonsert i Nationaltheatret mot teaterets ”grand old lady” Johanne Dybwad.
1929
I midten av januar kom nyheten om at kronprins Olav hadde inngått forlovelse med sin kusine, den svenske prinsesse Märtha. Bryllupet ble feiret i Oslo i siste halvdel av mars samme år. – I februar kommenterte Knagenhjelm den såkalte Laterantraktaten, avtalen mellom Italia og pavestolen som garanterte for Vatikanstatens uavhengighet.
I mai ble forfatterens venn og kompanjong Hieronymus Heyerdahl kastet som styreformann i Kreditkassen etter 12 år i vervet, og Knagenhjelm utdypet i dagboken vennens store og mangesidige fortjenester, mens han ga kuppmakerne det glatte lag.
Stortinget vedtok i juni, som ledd i en serie ”fornorskninger” av norske bynavn, å endre navnet på forfatterens fødeby fra Trondhjem til Nidaros med virkning fra 1930. Beslutningen ble møtt med sterke protester, særlig lokalt i Trøndelag, og sammen med direktør Throne Holst innbød Knagenhjelm til et protestmøte i Oslo. I oktober var han medstifter av en lokalavdeling av Trondhjemsforeningen, som skulle arbeide for at byen fikk sitt gamle navn tilbake. Stortinget behandlet saken på ny i februar/mars 1931, og byen fikk hete Trondheim.
I oktober døde den tyske utenriksminister Stresemann, og i dagboken hyllet Knagenhjelm ham som en Europas store politikere. Mer forbeholden var han i sin karakteristikk av den franske tidligere statsminister Clemenceau, som døde i november.
Ved årsskiftet nevner forfatteren for første gang høstens store internasjonale hendelse, børskrakket på Wall Street i oktober.
1930-årene
1930
Året ble innledet med en trist familienyhet – skilsmisse mellom sønnen og svigerdatteren. – I mars fylte forfatterens hustru 60 år, og i mai reiste de begge på ny til kuropphold i Tsjekkoslovakia, denne gang sammen til Karlsbad. Her fikk de nyheten om Fridtjof Nansens død. Bisettelsen fant sted 17. mai, og derfor ble det heller ikke noen feiring av grunnlovsdagen blant badegjestene. Hjemreisen via Berlin i juni bød bl.a. på en teaterforestilling i Max Reinhardts iscenesettelse.
Tusenårsmarkeringen for slaget på Stiklestad sommeren 1930 ble i Trondheim markert bl.a. med en landsutstilling, og ekteparet Knagenhjelm reiste dit i august; forfatteren hadde da ikke besøkt fødebyen siden 1894.
I september kommenterte forfatteren at det nå var påbudt bruk av svart kappe også for advokater ved forhandlingene i Høyesterett. – I samme måned uttrykte han bekymring over den kraftige fremgang Hitlers naziparti hadde hatt ved riksdagsvalgene i Tyskland.
Stortingsvalget i oktober førte til fremgang for de borgerlige partiene (minus Bondepartiet) og tilbakegang for Arbeiderpartiet. Regjeringen Mowinckel ble sittende, men striden om konsesjon til Lilleborgs kjøp av De-No-Fas fabrikk i Fredrikstad kom til å velte den i mai 1931. – I november feiret man kong Haakons 25-årsjubileum som monark. – I desember var det generalforsamling i det kriserammede A/S Filharmonisk Selskab, og Knagenhjelm ble valgt til ordfører i selskapets representantskap. Dermed fikk han også en sentral rolle i forhandlingene som fulgte, inntil han frasa seg gjenvalg ved den konstituerende generalforsamlingen i februar 1931, men han ledet avviklingen av det gamle selskapet i juni samme år.
1931
Årets første dagboksnotat er i sin helhet viet en kritikk av Russlands økonomiske politikk (Stalins femårsplan), det russiske folkets levekår og omverdenens iver etter å handle med Russland.
I mars kommenterte Knagenhjelm Oslo-teatrenes repertoarpolitikk og refererte detaljert flere av forestillingene han hadde sett i den inneværende sesong, bl.a. Per Aabels skuespillerdebut.
I april ble den spanske kongen Alfons XIII styrtet og Spania ble proklamert som republikk. – I mai falt regjeringen Mowinckel på Lilleborg-saken, og Bondepartiets Peder Kolstad dannet ny regjering, der den partiløse major Vidkun Quisling ble forsvarsminister. Knagenhjelm karakteriserte ham som ”et godt hode” og ”ung og utviklingsdyktig”, men tvilte på om han var ”tilstrekkelig avballansert”. – Senere i mai omtalte han den nylig avdøde kunstkritikeren Jappe Nilssen, som han hadde kjent gjennom mange års naboskap.
I juni feiret forfatteren sin 65-årsdag sammen med hustruen ved Larvik Bad, og han benyttet anledningen til å gjøre seg kjent med byen og dens ”eneste severdighet”, Herregården. – I månedsskiftet juni/juli kommenterte han den nylig gjennomførte norske okkupasjonen av et kystområde på det danske Øst-Grønland, en ”privat handling” som to uker senere ble fulgt opp av den norske regjering med en offisiell okkupasjonserklæring. – I samme måned ble Knagenhjelms bror Jacob rammet av hjerneslag, og etter å ha søkt og fått innvilget avskjed som hoffsjef, døde han i juli 1932.
I august tilbrakte forfatteren nok en gang sommerferien på Gausdals sanatorium, og under oppholdet der stiftet han bekjentskap med en gruppe som bekjente seg til den ”nye” synkretistiske religionen sufismen.
Nedleggelsen av grunnsteinen til det nye rådhuset ble markert i september, og ”rådhusets far” Hieronymus Heyerdahl fikk sin velfortjente hyllest under seremonien. – Senere i samme måned kom nyheten om at Bank of England hadde vedtatt å suspendere ordningen med gullinnløsning av pundet, og noen dager senere fulgte Norge og Sverige etter med sine respektive valutaer.
Ved parlamentsvalget i Storbritannia i oktober fikk det konservative parti en enestående fremgang (fra 260 til 470 mandater) og dermed rent flertall i Underhuset, mens Labour mistet 225 av sine 287 mandater. Labours Ramsay MacDonald, som hadde vært statsminister siden 1924, aksepterte i august å etablere en nasjonal regjering med et flertall av konservative statsråder; etter valgnederlaget ble han ekskludert fra partiet, men fortsatte å lede regjeringen til 1935.
I desember måtte ytterligere to storbanker, Den norske Creditbank og Bergens Privatbank, be regjeringen om moratorium med sine betalinger, og krisen ble først løst i februar 1932, da begge banker fikk tilført ny aksjekapital.
1932
I februar la regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett, men det fikk ikke særlig positiv mottakelse i Stortinget. – I begynnelsen av mars døde statsminister Kolstad og ble etterfulgt av Jens Hundseid.
Det i samtiden mye omtalte ”pepperoverfallet” på forsvarsminister Quisling i februar blir imidlertid ikke kommentert i dagboken(!). – Senere i mars kom nyheten om at den svenske industri- og finansmannen Ivar Kreuger hadde begått selvmord i Paris. En undersøkelseskommisjon som ble nedsatt etter hans død, kunne i slutten av mars rapportere at store deler av hans virksomhet hadde vært ville spekulasjoner og store lån som selskapene ikke kunne betjene.
Presidentvalget i Tyskland, som ble avholdt i mars–april, resulterte i at den sittende, nå 85 år gamle president, feltmarskalk von Hindenburg ble gjenvalgt, mens hans fremste motkandidat, nasjonalsosialistenes Adolf Hitler fikk nær 37 % av stemmene i annen valgomgang (mot Hindenburgs 53 %).
I juni hadde Knagenhjelm et rekreasjonsopphold på Lillehammer for å komme seg etter vinterens kraftige influensa, og etter hjemkomsten til Oslo gledet han seg over Nationalteatrets oppsetning av Wagners ”Tristan og Isolde”, der orkesteret var forsterket med musikere fra Filharmonisk Selskaps orkester, under ledelse av den unge Odd Grüner-Hegge. Blant sangerne var det særlig Gunnar Graarud og Ivar F. Andresen som falt i forfatterens smak. – I begynnelsen av juli døde hans bror Jacob, og Knagenhjelm skrev i dagboken at ”for meg er det, som om barndomshjemmet først nå oppløses” (den ugifte eldstebroren hadde bodd sammen med foreldrene i deres leilighet i Bygdøy allé 16 og overtok denne etter morens død).
I slutten av juli kommenterte forfatteren den tyske regjeringen Brünings avgang i mai, etter at rikspresidenten hadde nektet å sanksjonere noen av dens midlertidige forordninger, bl.a. om nasjonalisering av godser i den østlige delen av landet. Men oppdraget om å danne ny regjering gikk ikke, som forventet, til Hitler, derimot til diplomaten Franz von Papen, som nylig under en internasjonal konferanse om krigserstatninger in Lausanne hadde halt i land vesentlige innrømmelser for Tyskland. (von Papen ble for øvrig Hitlers visekansler da denne dannet sin regjering i januar 1933.)
I slutten av oktober deltok Knagenhjelm i bryllupet til sin kompanjongs yngste sønn med den unge kunstmaleren Teddy Røwde, en datter av grunnleggeren av Askim gummivarefabrikk – en ”self-made man” etter forfatterens smak, men uten anstrøk av nouveau riche.
I begynnelsen av november avfødte et møte med den svenske forfatter og oversetter Annie Wall en lengre kommentar om den svenske legen Axel Munthes nylig utkomne ”Boken om San Michele”. Senere i måneden kommenterte han Svenska Akademiens beslutning om å tildele årets Nobelpris i litteratur til den britiske epikeren John Galsworthy, samt riksdagsvalget i Tyskland (det andre det året) og presidentvalget i USA, der republikaneren Herbert Hoover hadde tapt for demokratenes Franklin D. Roosevelt. I en lengre kommentar omtaler han også to nyutkomne memoarbøker – Fritz Wedel Jarlsbergs ”Reisen gjennom livet” (som ifølge kong Haakon inneholdt mange påstander som krevde ”sterk kontroll”) og Nils Collett Vogts ”Fra gutt til mann”, som Knagenhjelm åpenbart fant atskillig mer troverdig.
I desember måned feiret man 100-årsdagen for Bjørnstjerne Bjørnsons fødsel, bl.a. med en oppsetning av dikterens etterlatte drama ”Kongebrødrene”, som vakte begeistring hos både Knagenhjelm og andre tilskuere. Han satte også pris på diktersønnen Bjørn Bjørnsons memoarbok ”Hjemmet og vennene”. – Ved årsskiftet kommenterte han den franske nasjonalforsamlings beslutning om straks å innstille landets betaling av krigsgjelden til USA, som medførte regjeringen Herriots avgang og dannelse av et nytt ministerium under Édouard Daladier.
1933
Januar og februar dette året ga Knagenhjelm anledning til å diskutere norsk politikk både ute og hjemme med noen av de sentrale personlighetene i disse saker – Grønlandssaken med den nye danske sendemann von Kaufmann, og spørsmålet om Wedel Jarlsbergs etterfølger som sendemann i Paris med den norske utenriksråd (øverste embetsmann i Utenriksdepartementet) August Esmarch. Men den altoverskyggende nyheten i disse dagene var regjeringsskiftet i Tyskland, der rikspresident von Hindenburg hadde gitt von Papen avskjed og erstattet ham med nazipartiets leder Hitler.
I mars var det tillyst riksdagsvalg i Tyskland, men noen dager før valget brøt det ut brann i riksdagshuset. Rykter ville ha det til at brannen var anlagt av kommunistene, som straks fikk sine aviser forbudt og flere av partiets ledere ble arrestert. Valget ble likevel avholdt, og Hitlers parti fikk 52 % av stemmene. – I samme måned sørget Venstre på Stortinget, med Arbeiderpartiets hjelp, for å velte Hundseids bondepartiregjering, og Venstres leder Mowinckel ble statsminister for tredje gang.
I april avsa Haag-domstolen dom i Grønlandssaken; Danmark fikk medhold på alle tvistepunkter. – I samme måned foranstaltet nazistenes ”stormtropper” SA bokbål foran slottet i Berlin; blant de forargerlige bøker som ble flammenes rov, var også Erich Maria Remarques antimilitaristiske roman med motiv fra 1. verdenskrig, ”Im Westen nichts neues”. Knagenhjelm kommenterte også de illevarslende signaler fra Tyskland om det nye regimets forfølgelse av jøder og politiske motstandere.
I juni var det tid for en ny kort opera-”sesong” ved Nationalteatret. På programmet stod Wagners ”Mestersangerne i Nürnberg” og Puccinis ”La Bohème”. – I slutten av måneden fikk forfatteren et gjensyn med Hardanger i forbindelse med et styremøte i Odda Smelteverk, og hjemturen gikk via Måbødalen med Vøringsfossen, derfra på den nyanlagte veien over Hardangervidda til Haugastøl, omlasting av bilen på toget til Geilo, og så ned gjennom Numedal.
I juli var det feiring av impresarioen Peter Vogt Fischers 70-årsdag med et stort, men gemyttlig herrelag, der dagens festtaler David Monrad Johansen holdt en høystemt og kulturpessimistisk tale om tidenes (og sedenes?) forfall. – Frankrikes nasjonaldag 14. juli gav Knagenhjelm anledning til å ta i øyesyn den franske legasjons nye lokaler i Drammensveien 80, en eiendom som han året før hadde hjulpet Det norske medicinske Selskab med å avhende. – I slutten av måneden kom det nedslående nyheter fra den internasjonale økonomiske konferansen i London: USA hadde nylig forlatt gullstandarden, og dette lovet ikke godt for mulighetene for å få i stand enighet om internasjonal handel.
Oktober måned brakte nyheten om at Tyskland hadde trukket seg fra den internasjonale nedrustningskonferansen og avsluttet sitt medlemskap i Folkeforbundet. – Stortingsvalget senere i samme måned gav stor fremgang for Arbeiderpartiet, men Venstre-regjeringen ble sittende. Nasjonal Samling stilte til valg for første gang, men fikk ingen mandater; det gjorde derimot det nystiftede Samfunnspartiet, som kom inn på Stortinget med lederen Bertram Dybwad Brochmann.
I begynnelsen av november deltok Knagenhjelm i et selskap hos Harry Fett, der temaet var valgresultatet og fremtidsutsiktene. Både stortingspresident Hambro, statsminister Mowinckel og tidligere statsminister Hundseid var blant de innbudte. Senere i måneden fikk forfatteren anledning til å diskutere med kongen det som hadde fremkommet i selskapet hos Fett.
Et nytt riksdagsvalg i Tyskland i desember gav NSDAP omkring 90 % av stemmene, og jødeforfølgelsene, særlig av ledende forretningsmenn og intellektuelle, varslet ille for fremtiden.
1934
I slutten av januar avskaffet den tyske riksdag ordningen med inndelingen av landet i delstater (en overlevning fra tiden før Tysklands samling i 1871) og erklærte at landet nå var ”ett rike”, et vedtak som nok falt særlig de stolte bayrere tungt for brystet.
I februar ble Frankrike rystet av den såkalte Stavisky-affæren, en finanssvindel som viste seg å ha forgreninger langt inn i politi- og politikerkretser. Avsløringen utløste blodige gateopptøyer, og regjeringen Daladier ble erstattet av en bred koalisjon under ledelse av tidligere president Doumergue, der bare kommunistene og Léon Blums sosialister stod utenfor. – Senere i måneden slo den østerrikske ministerpresident Dollfuss hårdhendt ned et mistenkt venstreopprør i Wien, men han ble selv myrdet i et mislykket nazistisk kuppforsøk i juli samme år.
Februar brakte også nyheten om den folkekjære belgiske konge Alberts død ved en klatreulykke i Ardennene, og om den unge skuespilleren Odd Froggs fall fra balkongen i sin bolig på Frogner plass (ulykken ble senere bekreftet som selvmord).
I månedsskiftet juni/juli kom nyheten om ”de lange knivers natt” i Tyskland – Hitlers aksjon mot og drapene på ledelsen i SA og andre mulige rivaler, bl.a. den tidligere rikskansler von Schleicher. Massakren kostet omkring 80 menneskeliv.
Den 87 år gamle tyske rikspresident von Hindenburg døde i august, og ved en folkeavstemning senere i måneden sa 90 % av de tyske velgerne ja til en ny forordning som forente verdigheten som rikspresident med rikskanslerembetet – en formalisering av det ”førerprinsipp” Hitler lenge hadde forfektet. – Under sitt sommeropphold i Gausdal denne måneden møtte Knagenhjelm bl.a. den danske forfatteren Karen Blixen.
I begynnelsen av september feiret Knagenhjelm og hans gamle studiekamerater 50-årsjubileum som studenter. – Under en reise til Odda i månedsskiftet september/oktober opplevde forfatteren et for ham ubehagelig møte med en trupp sovjetrussiske boksere; ifølge hotellvertinnen hadde de angrepet aftensbordet på hotellet ”som ville dyr”, og det var ”noe mørkt og skummelt” over deres fysiognomier …
I oktober ble den jugoslaviske kong Alexander myrdet under et statsbesøk i Frankrike; den franske utenriksminister Barthou, som ledsaget ham, ble også drept. Senere i måneden døde den tidligere franske president Poincaré.
Forfatterens mangeårige venn, godseier Harald Løvenskiold døde i november etter et kort sykeleie, og i desember døde også en annen gammel venn, trelasthandler Peter Solberg.
1935
I februar deltok Knagenhjelm, sammen med bl.a. kronprinsparet, i et selskap til ære for den svenske prins Eugen, som var kommet til Norge for å lykkønske malerkollegaen Erik Werenskiold med dennes 80-årsdag. Knagenhjelm fikk en lengre samtale med kronprinsessen. – I mars døde enda en av forfatterens gamle venner, maleren Thorolf Holmboe, og senere i måneden gjorde Nationalteatrets oppsetning av Pär Lagerkvists nye skuespill ”Bøddelen” sterkt inntrykk.
Mowinckels Venstre-regjering gikk av etter at Arbeiderpartiet og Bondepartiet stemte dem ned i Stortinget (”bondeforliket”), og i april dannet Arbeiderpartiet ny regjering under ledelse av Johan Nygaardsvold. – Knagenhjelms hustru fikk et lengre sykeleie denne våren på grunn av et benbrudd med tilstøtende komplikasjoner.
På en ny reise til Hardanger i juni fikk forfatteren stifte bekjentskap med den nylig åpnede Voss–Granvin-banen – ” en av de mest unødvendige [baner] man kunne finne på”.
I september omkom den unge belgiske dronning Astrid, den norske kronprinsesses søster, i en bilulykke i Sveits; kong Leopold, som selv styrte bilen, kom fra hendelsen med mindre skader. – Senere i måneden feiret ekteparet Knagenhjelm sin 40-års bryllupsdag.
Et dagboknotat i oktober inneholder en lengre omtale av Portugals sterke mann, statsminister Salazar, som siden 1932 hadde styrt landet med jernhånd. – I samme måned gikk italienske tropper til angrep på Abyssinia (Etiopia), og landet ble erobret uten at Folkeforbundet gjorde annet enn å vedta økonomiske sanksjoner mot Italia i november; et fredsforslag fra Storbritannia og Frankrike i desember gav heller ikke noe resultat.
1936
Knagenhjelm åpner året med en sammenligning av to skuespill som denne vinteren hadde stor suksess hos hovedstadens teaterpublikum: Nationalteatrets oppsetning av Nordahl Griegs ”Vår ære og vår makt”, som Knagenhjelm mente bare var et stykke journalistarbeid beregnet på å ”kildre massenes sensasjonslyst”, og på Det nye Teater den danske dikteren Kjeld Abells ”Larsen eller Melodien som ble vekk”, der særlig hovedrollens tolker, den unge Carsten Winger, vakte begeistring.
I slutten av januar døde den britiske kongen George V, den siste gjenlevende av dronning Mauds søsken. Han ble etterfulgt av sin eldste sønn, som antok navnet Edward VIII.
I mars marsjerte tyske tropper inn i den demilitariserte sonen i Rhinland, i strid med Versailles-traktaten og Locarno-pakten, uten at stormaktene gjorde annet enn å protestere verbalt. – Parlamentsvalget i Frankrike i april/mai gav Folkefronten (en samling av sosialradikale, sosialister og kommunister) rent flertall med 386 av 610 plasser i nasjonalforsamlingen, og sosialistenes leder Blum ble statsminister.
Etter at Italia i begynnelsen av mai hadde nedkjempet all etiopisk motstand, drog den etiopiske keiser Haile Selassie i landflyktighet. – I juni ble forfatterens 70-årsdag feiret med familie og utvalgte venner. – I juli døde enda en av familiens gamle venner, godseier Lorentz Boeck.
Den spanske borgerkrig brøt ut i juli, og ut over høsten kom det en rekke rapporter om grusomheter begått av begge de stridende parter.
Stortingsvalget i oktober gav fremgang for Høyre (fra 30 til 36 mandater), mens Arbeiderpartiet forble største parti (70 mandater mot tidligere 69) og beholdt regjeringsmakten. – Nobelkomiteens beslutning om å gi årets fredspris til den fengslede tyske pasifisten Carl von Ossietzky vakte oppstyr, og kongen uteble fra prisutdelingen i desember.
I november og desember var avisene og publikum opptatt av hendelsene i Storbritannia, der den nye kongens forhold til den to ganger fraskilte amerikanske sosietetskvinnen Wallis Simpson satte ham på kollisjonskurs med så vel regjeringen som store deler av folket. Konflikten ble løst da Edward VIII abdiserte i desember og ble etterfulgt av sin yngre bror, hertugen av York, som antok navnet George VI.
Ved årsskiftet kommenterte Knagenhjelm de ”gode tider” for Norge, men uttrykte bekymring for utviklingen i Europas diktaturstater og for menneskehetens fremtid.
1937
I slutten av januar var Moskva-prosessene (Stalins forfølgelse av politiske rivaler) emne for et dagboknotat, der Knagenhjelm fordømmer saken som ”en komedie” og ”motbydelig”. – I februar kom nyheten om at kronprinsesse Märtha var nedkommet med en sønn – den første arveprins født på norsk jord siden 1370!
I mars la ekteparet Knagenhjelm ut på en lengre reise til Italia, etter invitasjon fra den avdøde svigerinnen Eleanor Knagenhjelms søster Alice Wilson, som hadde kjøpt en gammel Medici-villa i utkanten av Firenze. De neste drøye tre ukenes dagboknotater er fylt med alt de opplevde under besøket i Firenze (herunder også dagsturer til Pisa og Siena) og en ukes avstikker til Roma.
Vel hjemme i Oslo deltok Knagenhjelms i feiringen av kompanjongen Hieronymus Heyerdahls 70-årsdag i begynnelsen av mai. – I Moskva fortsatte skueprosessene mot Stalins motstandere i juni; denne gang var det offiserene som ble utrensket. I slutten av måneden fikk Frankrike ny regjering, under ledelse av den sosialradikale Camille Chautemps, etter at Folkefront-regjeringen under Léon Blum hadde lidd nederlag i senatet på et knippe fullmaktslover.
I Tyskland var man i juli opptatt av det nye ”Kunstens hus”, som ble åpnet i München og skulle vise hva det nazistiske regimet betraktet som god kunst, mens en utstilling over ”entartete Kunst” samtidig viste hva regimet mislikte ved den tyske avantgarde-kunsten.
I månedsskiftet juli/august besøkte Knagenhjelm for siste gang Odda; han trådte ut av styret i Odda Smelteverk da verket ble solgt til britiske interessenter. – I begynnelsen av september deltok han i markeringen av gjenåpnngen av Hafslund hovedgård etter en omfattende restaurering (ved Arnstein Arneberg), og i slutten av måneden fikk ekteparet Knagenhjelm anledning til å ta gården i nærmere øyesyn under et weekendbesøk.
Rivingen i oktober av det gamle Tivoli Teater i Vika, der Chat Noir hadde holdt til de siste årene før det flyttet over til nye lokaler i Klingenberggata 5, gav Knagenhjelm anledning til å minnes de mange teateropplevelser han hadde hatt i ”den gamle kassen”, helt siden studiedagene i 1880-årene, og han gav noen kritiske kommentarer til samtidens funksjonalistiske byggeskikk, som fortrengte en rekke av byens gamle løkkeeiendommer og villaer. – I slutten av måneden skildret han et nytt stockholmsbesøk sammen med direktør Throne Holst, med innlagt inspeksjon av Marabou-fabrikken, teaterforstilling på Dramaten og visitt hos vennen Thorsten Laurin. Forfatterens kommentarer til byggeskikken i et Stockholm i forvandling skiller seg ikke mye fra hans kritikk av funkis-Oslo.
Rett før jul døde Knagenhjelms gamle venn, dikteren Nils Collett Vogt, og skildringen av hans bisettelse i romjulen ble det siste notat i dagboken. Den slutter abrupt midt i en setning, men i dagboken ligger et notat med notater om datoer og hendelser for første halvdel av året 1938 – sikkert nedtegnet av forfatteren og beregnet for en oppdatering av dagboken ved en senere anledning.
1938
Arthur Knagenhjelm døde 8. oktober 1938. Hans hustru Barbara overlevde ham i 15 år. De er begge begravet i familiegraven på Vestre gravlund, der også datteren Sisine, sønnen Kai, dennes annen hustru Ragnhild, sønnesønnene Kai Arthur og Nils Arthur samt nevøen Nils Theodore Knagenhjelm har fått deres siste hvilested.
Fig. 29: Arthur Knagenhjelm. Fotograf: Borgen''s atelier, Oslo; trolig omkring 1935.